Farrah Fawcett-Majors spiser en banan

Helt på slutten av en artikkel om Farah Fawcetts liv, død og begravelse, går det muligens opp for VGs journalist at ikke alle nødvendigvis husker den fordums Charlie's Angels-skuespilleren.

Men dersom det siste avsnittet er lagt til for at det skal gå et gjenkjennelsen lys opp for kidsa, tror jeg muligens han har bommet litt:

Så kjent var hun at til og med det norske punkebandet Kjøtt nevnte hennes navn i den satiriske låten «Se og hør».

(...) til og med det norske punkebandet Kjøtt, faktisk. Jeg tror vel at den jevne tenåring av 2009 tross alt har større sjanse for å kjenne til Farah Fawcett enn det første bandet til Michael Krohn. Men det gleder selvfølgelig mitt hjerte at Kjøtt får omtale i landets største avis.

Geek Lit - del 2 (Eller Avsløringen)

Det har rent mye nerdelitteratur inn i huset siden jeg skrev dette innlegget for fem år siden. (Skjønt det er samlingen av ølbøker som virkelig har vokst i denne tiden. Jeg er ganske sikker på at landets største samling av bøker om øl befinner seg her i huset.)

En av mine favoritter er Beautiful Code. Jeg ser straks for meg en nerd som sitter alene på rommet sitt, og kjenner en stille glede over vakker kode. Cyberpunk tiltaler meg selvsagt (uten at jeg har noen som helst planer om å åpne boken av den grunn).

Og det er store, tykke bøker om Java. Java er såvidt jeg vet et programeringsspråk. Et søk på Amazon viser at det er skrevet ufattelig mange bøker om Java. Veldig mange av dem befinner seg i vår bokyhlle. Store, tykke, frastøtende bøker om Java.

Her om dagen ble jeg imidlertid oppmerksom på en ny bok som lå og slang. Jeg la merke til den fordi den var usedvanlig tynn til å være innen nerdegeneren. En liten flis av en bok. Jeg lo høyt i Forden da jeg leste tittelen: JavaScript: The Good Parts. Tenk at noen endelig innrømmer det: Disse bøkene er fryktelige, og tydeligvis så og si blottet for lyspunkter.

Takk og pris at jeg var overbærende og blid-påståelig heller enn arrogant og gretten-påståelig da jeg sto i Humac-butikken og hevdet at laderen til min iPod Touch plutselig hadde sluttet å virke.

- Jeg brukte den i Thailand desember! Da virket den helt fint. Men da jeg var i Berlin i helgen, påsto den at "lading støttes ikke med dette tilbehøret". Kan det være en programvareoppdatering som er årsaken?

- Hm hm hmmm, mumlet den butikkansatte for seg selv. Plugget laderen inn i en stikkontakt, og fikk selv se feilmeldingen. - Er du HELT sikker på at det var denne laderen?

- Ja ja, det var den, ja. Det vet jeg helt sikkert.

- ... for dette er nemlig en ganske gammel lader, fortsatte han.

- Gammel?! Jeg kjøpte den jo i desember! Jeg ville ikke dra med meg macen til Thailand, så jeg kjøpte denne separate laderen, og den fungerte VELDIG bra der. Men i Berlin i helgen... Jeg stanset meg selv da jeg oppdaget at den unge mannen hadde fått et blankt, men ikke uvennlig uttrykk i øynene.

Et blikk jeg kunne kjenne igjen. Jeg jobber i butikk selv, og opplever fra tid til annen at kunder kommer inn og påstår noe jeg vet ikke kan stemme. Da må man bare, blidt men bestemt, stå på sitt.

- OK. Jeg ser nå at du ikke tror meg, og at du mener at det jeg forteller deg ikke er mulig, kapitulerte jeg. Og la til: - Og det kan jeg godt forstå. Det er bare det at i dette tilfellet jeg jeg helt sikker i min sak. Jeg sukket.

Han ga meg laderen tilbake.- Dette likner veldig på laderen til de første iPodene som kom... Jeg kunne ane et lite spørsmålstegn sist i setningen hans. Og det gikk omsider opp for meg: Det jeg sto med i hånden var laderen til min første iPod. Den jeg syntes var helt fantastisk nett og smart, men som nå ligger i en skuff, tykk og tung, og ser rar ut.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke hisset meg opp.

1. mai. Og dugnadshjertesukk.

Jeg har vært i Berlin, derfor kommer det obligatoriske 1. mai-innlegget litt sent i år.

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

Rudolf Nilsen (1901 - 1929)

Da jeg kom hjem fant jeg dessuten denne YouTube-linken i innboksen. Billy Bragg gjør Internasjonalen! Akkurat passe pompøs, og svært gåsehudfremkallende. Den skal umiddelbart inn på Absolutt 1. mai-spillelisten, der samme manns glimrede There Is Power In A Union allerede befinner seg.

---

Dette var forøvrig en veldig lite passende innledning til noe annet jeg hadde på hjertet. Da vi i matt hjemkomst-taushet ventet på bagasjen på Gardermoen for noen timer siden, utbrøt plutselig reisefølget: - Faen! Dugnad! Og - Helvete! Hos oss også, husket jeg. Snakk om å bli rykket brutalt tilbake til hverdagen etter en fabelaktig berlintur.

Dugnadsideen er så utrolig mye mer tiltalende i teori enn i praksis. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Jeg er ikke spesielt arbeidssky. Naboene er hyggelige mennesker. Det er snakk om noen timers arbeid. Noen timers arbeid en gang i året. Likevel går jeg hvert år inn i en (heldigvis kortvarig) dugnadsdepresjon, og gruer meg forferdelig på forhånd. Spesielt ille er det å sitte på jobb hele dagen, og vite at heller ikke kvelden råder man selv over.

Det slapp jeg heldigvis i år. Men det er bare å begynne å grue seg til neste år: Min venninne kunne fortelle at i tillegg til dagens dugnad i borettslaget, var de innkalt til én barnehagedugnad i morgen, og én på onsdag. Dugnad i barnehagen høres om mulig enda verre ut enn å pusle rundt i blomsterbedet sammen med naboene. I barnehagesammenheng forekommer visst dugnad langt hyppigere også.

Så jeg får nyte mitt siste år i nærmest dugnadsfrihet. Jeg akter å ta med meg ullungen ut, og håpe at hun kan sjarmere seg til noen lette arbeidsoppgaver for oss.

Ekte sekstiåtterbarn har ikke ballerinasmykkeskrin

Ulrikke har fått noe jeg selv drømte om i hele barndommen, men aldri fikk: Et smykkeskrin med en ballerina som snurrer rundt og spiller musikk når man åpner lokket.

Et slikt fantes på de aller fleste pikerom på slutten av 1970-tallet. Ballerinasmykkeskrinet, og et sånt sminkehode til å legge øyenskygge på og frisere. Jeg hadde ingen av delene, og det er litt symptomatisk. Ikke slik å forstå at jeg manglet noe i barndommen, eller at det var synd på meg.

Men de nevnte to tingene var - sammen med smurfer - veldig utypiske presanger å kjøpe i det miljøet min familie tilhørte. (Og begge gjenstandene lå prismessig litt over det som var vanlig å gi i fødselsdagsgave til klassekamerater.)

Ikke at vi var helt Tillsammans heller. Vi hadde TV, fikk Coca Cola (en sjelden gang), og etter hvert hadde jeg til og med et par Barbie-dukker.

Hvis jeg hadde ytret mitt ønske om et slikt smykkeskrin til jul eller bursdag, så hadde jeg helt sikkert fått det. (Men et sånt sminkehode måtte jeg nok sett langt etter.) Så viktig var det åpenbart ikke. Men på linje med de berømmelige seipanettene var ikke døren høy og vid for slikt fjas i noen av mine bardomshjem.

---

Ulrikke, derimot! Hun hadde ikke engang fødselsdag da bestemor forærte henne smykkeskrinet. Det er veldig populært, og jeg lurer på om hun er på vei over i en rosa prinsesseperiode. Eller kanskje ikke; hun kaller ballerinafiguren for Hoppsideisi. Etter å ha beundret henne en stund i andektig taushet, snurrer og danser hun selv.

Alora, Andalucia, april 2009

Utsikt fra terrassen.

Nabolaget.

Mer nabolag.

Blomster.

Og appelsintrær!

Den aller minste baren i byen.

Og sauer. (Her representert ved én av dem.)

Og så jentene da:

De små.

Og de store.

Fra en hemmefrus nedtegnelser

Da jeg støvsuget tidligere i dag smatt en sokk inn i støvsugerslangen. Det eneste jeg rakk å oppfatte før den forsvant, var at den var svart. Nå er de fleste sokkene her i huset svarte, så det var umulig å vite hvem den tilhørte.

Dette var min første lakoniske tanke. Men så: Om den var min. Var det en sekspaknings-sokk fra H&M? Eller var det de ribbestrikkede, litt høyskaftede yndlingssokkene fra Calvin Klein som jeg kjøpte i New York? Murphys lov tilsa det siste.

Jeg hadde fått litt å tenke på der jeg trakk støvsugeren etter meg fra rom til rom. Da jeg var ferdig med kjøkkenet, hadde jeg bestemt meg: Jeg måtte komme til bunns i saken. Jeg tok støvsugeren med meg ut på terrassen. (- Det er da noe, hvisket jeg til meg selv. For bare en ukes tid siden var det fullt av snø der ute, og jeg måtte ha dissekert støvsugeren innendørs.)

Jeg trakk posen ut av støvsugermagen, og stakk nølende hånden inn i hullet. Den var ganske full. Jeg er ikke spesielt fin på det, men det var nokså ekkelt å famle rundt inni der. Jeg grøsset, samtidig som jeg takket høyere makter for at jeg aldri tar sjansen på å støvsuge edderkopper. (Jeg er redd de vil vokse seg store på brødsmuler og kattematrester i støvsugerens indre.)

Posen var fylt med kompakt støv, som ikke umiddelbart skilte seg fra en bomullssokk i konsistens. Jeg fikk med ett noe kjølig og glatt mellom fingrene, og holdt på å besvime. Så husket jeg brødposen som jeg vådestøvsuget for et par uker siden. Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å hente en saks, og klippe opp hele støvsugerposen. Da tok det ikke lang tid før jeg kunne trekke sokken frem i lyset.

Den var blitt grå. Da jeg hadde ristet og banket den tilbake til det gjenkjennelige, konstaterte jeg at 1) den ikke tilhørte meg, men var en av 50-60 identiske svarte sokker fra Geir Oves skuff og 2) den hadde hull og måtte kastes.

The Last Supper

- En rotte! Se der! Og enda en! Det var med stor begeistring jeg pekte ut de små, brune dyrene for Ulrikke. De befant seg i nypebuskbedet på Haugerud t-banestasjon. Da vi kom nærmere oppdaget jeg at det ikke var to, men mellom 10 og 15 rotter. De myldret rundt et sementkumlokk, og smatt opp og ned av små hull i jorden. Det så ut som de spiste av noe som lå på bakken, og de hygget seg åpenbart voldsomt i solen, som nettopp var brutt frem.

Jeg ble litt satt ut av at det var så mange av dem, og at de virket så tamme. Vi sto bare en meter unna, men de var overhodet ikke sky. Det var ikke noe ekkelt med dem. De virket friske, og var blanke i pelsen. Kikket opp på oss med sorte øyne, og fortsatte med sitt.

Jeg vet jo at mange vemmes bare ved tanken på rotter. Det er ikke ofte man ser dem, i hvert fall ikke så mange på en gang. Jeg følte meg heldig. Kanskje skyldes det påsken?, undret jeg.

For påsken er jo den stille uken i hovedstaden. (Det er en av grunnene til at jeg elsker bypåske.) Til tross for at den kulørte dagspresse hvert eneste år forteller oss at det er en overraskende lav prosentandel som reiser bort, de aller fleste er hjemme. Likevel virker byen stille, og stemningen er annerledes enn ellers i året.

Dette er spesielt merkbart på Grünerløkka [1]. Det later for eksempel til at det er flere av de litt vindskjeve eksistenser ute. Om det nå er fordi de synes bedre fordi det er færre folk i byen, eller om de våger seg mer ut fordi det ikke er så mange folk i gatene, vet jeg ikke. Jeg heller mot sistnevnte. - Så også rottene, sa jeg til meg selv.

Dagen etter gikk jeg igjen til Haugerud. Jeg hadde gledet meg til rottene hele veien, og var veldig spent på om de ville være like mange i tallet.

Vel. Det var de ikke. Først trodde jeg det ikke var noen rotter i nypebuskhekken i det hele tatt. Men da jeg så litt nøyere etter fikk jeg øye på to. Urørlige. Men ikke døde, trøstet jeg meg selv. For øynene var åpne, og de lå ikke på rygg med føttene stivt i været.

På den annen side lot det ikke til at de pustet. Og ikke reagerte de da en småsten landet rett ved den enes hode heller. Bare stirret rett fremfor seg.

Jeg måtte til slutt innse at de ikke var blant oss lenger. Og det var antakelig heller ikke deres 11 andre venner fra i går.

Langsomt gikk det opp for meg at det jeg hadde vært så heldig å bivåne dagen før - det som lot til å være en deilig påskebrunsj - antakelig var forgiftet mat. Det var det siste måltid de koste seg med.

[1] Til gjengjeld er mandag 2. påskedag årets verste dag på Grünerløkka. Da kommer de hjem fra påskeferie, de som dominerer gatebildet i bydelen nå om dagen. De er hjemme igjen fra Mosjøen og Sykkylven og Flekkefjord. Og de har bare denne ene dagen å gjøre bypåske på. De skal helle i seg kaffe latte for en hel uke, spise seg opp igjen på sushi og cinnabons, og fremfor alt se og bli sett. Gjennom de store vindusflatene på Tea Lounge, coolt sittende på et pledd i Birkelunden, eller paraderende opp og ned Markveien.

Hestejente

Jeg syntes det var litt rart at Ulrikke, som er nokså forsiktig av seg, nærmest hoppet i stigbøylen og slengte et ben over hesteryggen da hun skulle ri for første gang i dag. Kan det være at hun har blitt blasert fordi vi red på elefant da vi var i Thailand, spurte jeg meg selv.

Men da de red avgårde, hørte jeg ledsageren spørre om hun visste hva hesten het. - Pinto! var det kontante svaret. Pinto er hesten til Dora The Explorer. Dora, som for lengst har fortrengt Hoppsideisi som favoritt-barne-TV-heltinne.

Dora rir stadig på Pinto, og at Ulrikke selv skulle opp på hesteryggen, var tydeligvis den mest naturlige ting i verden. Hvis vi rundt neste sving skulle påtreffe en apekatt med røde støvler, kommer hun nok ikke til å bli det minste overrasket. Bare hilse overstrømmende på Boots.

45 A

Tross min entusiasme for å sparke inn åpne dører, kan jeg virkelig ikke fordra å være så forutsigbar, PK og surmavet som jeg kommer til å være i det som følger.

Det er jo ikke akkurat noe nytt, dette her. Temaet får flere oppslag i den kulørte dagspresse hvert år. Mange - fra småbarnsforeldre til fagfolk, og gjerne en og annen kjendis - raser. Hvorpå kleskjedene lover å skjerpe seg. Jeg snakker om BH og bikini til barn.

Jeg har i en tid vært på utkikk etter badebukse til Ulrikke. Hun fylte nylig tre år. Likevel viser det seg at alle som lager badetøy til barn, finner det opportunt å produsere bikinitopper til badebuksene, og disse selges som sett.

Barneklær er latterlig billig, så det er ikke prisen det står på. Jeg hadde gladelig betalt kroner 79,- eller 99,- kun for buksen. Men ved å kjøpe en bikini i størrelse tre år (eller, størrelsen er faktisk 1,5 til 2 år, da nevnte treåring er smal), føler jeg at jeg er med på galskapen på et vis.

(Om enn i mindre grad enn de som bestemmer at bikinioverdel til småbarn ikke bare skal produseres, men også medfølge, og ikke selges separat.)

Jeg har lett i mange butikker, men ikke klart å finne kun badebukse. Så i går handlet jeg en bikini i størrelse 86. Dog ga jeg klar beskjed i kassen om hva jeg mente om saken, og sa jeg håpet det kunne bringes videre. (Personen jeg snakket med var forøvrig helt enig med meg.)

Nå gjelder det å gjemme bikinitoppen unna før Ulrikke får fikse ideer. Hun har nemlig svært bestemte meninger om klær.

Gamle sanger om igjen

Lillebjørn Nilsens Haba Haba går på høy rotasjon her hjemme for tiden. (En plate jeg selv hadde på vinyl - og elsket - da jeg var barn, bare at da het den ... og Fia hadde sko.

Det er særlig et par sanger som er populære, Reven på hønsejakt og Hermegåsa. De forlanges spilt om igjen og om igjen.

- Du kan ikke høre på de samme sangene hele tiden, vet du. Du må variere litt, hørte jeg meg selv si til Ulrikke i går. Idet jeg uttalte ordene innså jeg at jeg på ingen måte er rette person til å snakke.

Dette blr understreket senere på dagen da jeg var på Platekompaniet for å bruke opp en tilgodelapp. Jeg gikk ut igjen med følgende plater i posen: En greatest hits med Tom Petty & The Heartbreakers, Astrid Lindgrens favoritter (til Ulrikke), den første platen til Traveling Wilburys, og The Essential Bruce Springsteen. Egentlig skulle jeg ha The River også, men den var utsolgt.

VKM

I dag påtraff jeg Verdens Kjipeste Mann. En åndelig bror av Verdens Største Idiot fra noen år tilbake.

Jeg ventet på en sterkt forsinket 37-buss på Jernbanetorget, sammen med en hel del andre forhutlede sjeler. De minst heldige av oss fikk ikke plass under taket på leskuret, men sto ute i friluft, der de lette men intense snøfnuggene stadig fant veien inn i hetter og andre glipper i klærne. Og den aller uheldigste, tenkte jeg i mitt stille sinn, hadde på forhånd buksert en barnevogn flere kilometer langs ubrøytede gangveier oppe i høyden.

Nettopp da kom det en tynnkledt tigger gående med pappbegeret sitt, og jeg fikk en velplassert påminnelse om at det nok ikke var jeg som hadde det verst i byen i dag. Så langt derifra.

De som ikke gravde frem noen mynter til mannen, var alle kultiverte nok til å smile beklagende, eller i det minste kikke beskjemmet i bakken. Alle bortsett fra én. Mannen som sto ved siden av meg (og således var en av dem som ikke hadde fått plass under taket, men det er ingen unnskyldning) ble sterkt provosert. På en stillferdig og høflig forespørsel om han hadde noen småpenger syntes han det var betimelig å rope ut: - Nehei! Du kan ha det så godt! Og så, etter en liten pause: - Ta deg en avvisjobb!

Både han og hans kvinnelige følge var orangebrune i huden, trillet på hver sin koffert, og var nokså tynnkledte under fargesprakende allværsjakker. Jeg har en sterk mistanke om at dersom jeg hadde filleristet mannen slik han fortjente, ville det være pesetas [1] som trillet ut av lommene hans. Direkte fra Carl Ivars solkyst.

[1] Billedlig talt, altså. Jeg har fått med meg at euroen er innført i Spania.

Badehette-humor

Ungdom mot narkotika kjører for tiden en kampanje. (Jeg tror selv den minst oppegående leser kan tenke seg hva den handler om.) Denne gir seg blant annet utslag i plakater på t-banen. Det reklameres for et arrangement som skal finne sted på Youngstorget om et par uker. Et portrett av et kvinnemenneske iført en fargerik badehette, med teksten Dop gir meg hetta! ("Hetta", som i "badehetta", da vøtt. Skjønner'u? Ha. Ha.)

Mine tanker gikk straks i retning Lille lørdags harselas med holdningskampanjene - det være seg mot narkotika eller for trafikksikkerhet - min generasjon fikk rettet mot oss gjennom hele ungdomstiden.

Men det ble verre. Under overskriften kunne jeg lese Møt Charter-Hilde og UMN på Youngstorget lørdag 14. februar! Charter-Hilde?! Det skulle vel aldri være en deltaker fra TV-serien jeg så en episode av i høst vel? Jeg laget et mentalt notat om å sjekke UMNs nettsider ved leilighet.

Nemlig. Det var dén Charter-Hilde, ja. Godt å få oppklart dét. Likevel satt jeg igjen med flere spørsmål enn før. Vel har UMN som organisasjon alltid fremstått som Verdens Aller Dølleste. Og verre enda, fordi de - i likhet med det kristne skolelaget på min videregående skole - antakelig til en viss grad innser dette selv, og dermed tyr til krampaktige stunts for å vise at de ikke er hengehoder.

Men Charter-Hilde? Og "Hetta", og "badehette"? Hvor tar de det fra? Videre oppfordrer plakaten alle til å stille på Youngstorget. Eller, for å si det med UMNs egne ord: Ta på deg hetta di og kom! PREMIE FOR BESTE HETTE!

Hjelpe meg.

Til slutt må jeg ta forbehold om at kampanjen jeg sverter egentlig er kvadrupel ironi rettet mot kidsa, som jeg i min fremskredne alder rett og slett ikke forstår.

Trumfess mot ungdomsnarkomani? Neppe.	Hverken med eller uten badehette.

Brave New World!

Med fare for at folk kommer strømmende til og beskylder meg for å være så 2005, vil jeg slå et slag for podkasting. Det er ganske mange år siden jeg hørte om det første gang, da som noe innovative (og gjerne pompøse) bloggere drev med.

Jeg har jo fått med meg at man kan få mange av NRK Radios programmer rett inn på sin egen iPod, og høre på dem når man vil. (Nett-TV har jeg også hørt om, forresten!) Men jeg har tenkt at det ikke er noe for meg. Fint for andre, liksom, men ikke noe jeg orker å sette meg inn i. (Andre fenomener jeg har tenkt slik om, før jeg plutselig har sett lyset: MacBook, Sex And The City, stout, mobiltelefon, rosenkål, og pudderet til i.d. bareMinerals. For å nevne noe.)

For tiden tilbringer jeg opp mot et par timer per dag på buss/t-bane/trikk/til fots på vei til jobb. Alltid med iPoden festet til kroppen. Dette, kombinert med at Aftenposten sist uke slo til med en særdeles lettfattelig podkasting for dummies-aktig artikkel over to sider, gjorde at jeg klikket meg inn på NRKs nettsider for å undersøke nærmere.

Lekende lett tegnet jeg et slags abonnement på noen favorittprogrammer jeg aldri får hørt på. Nå kommer de inn på iPoden min hver gang jeg synker den. Ufaenmegtrolig.

Det hender jeg ser folk som sitter med propper i ørene og ler på t-banen. Nå vet jeg hva de driver med: De hører på Herreavdelingen! Torsdag var det jeg som satt og tikket av innestengt latter mellom Helsfyr og Ensjø.

P.S. Man kan visst til og med se TV-programmer. Men dette velger jeg å ikke forholde meg til riktig ennå. Jeg foretrekker å bevege meg med teknologiske museskritt.

Ett år siden i dag

I dag er det akkurat ett år siden vi fikk Ulrikke! Et helt år, det er nesten ikke til å tro. Samtidig er det lett å se på bildene av henne at hun har blitt 50 prosent eldre. Overtakelsen husker jeg både klart og utydelig på samme tid. De neste dagene likeså. Jeg husker jeg var fryktelig sliten, engstelig, og ubeskrivelig lykkelig.

De klareste minnene fra Kina skriver seg fra rett før vi fikk henne.

Kvelden før overtakelsen ankom vi provinshovedstaden i Guangdong. Vi var slitne etter noen dager med tett program i Beijing. Denne dagen hadde vi først trasket rundt i Den forbudte by hele formiddagen, deretter fløyet tvers over Kina til Guangzhou. Dette er ikke nettopp en by for sinnets ro; snarere er den støyende, moderne, folkerik og ganske stygg. Etter å ha spist middag på vei fra flyplassen, ble vi sjekket inn på et gedigent, ganske lyxigt hotell. Segneferdige kom vi opp på rommet, høyt, høyt over bakken. Det første jeg gjør på hotell er alltid å sjekke badet. Deretter utsikten. Men ikke denne gang. For langs den ene veggen var det satt inn en barneseng. Den tok alt fokus. Det føltes helt uvirkelig at det neste natt skulle ligge noen i den. Samtidig gjorde den det som skulle skje neste dag så mye mer virkelig.

Morgenen etter, før vi skulle få barna, ble vi tatt med til et kjøpesenter (Carrefour, faktisk). Der sprang 12 par blivende foreldre rundt, mange av oss helt uten erfaring på området, og forsøkte å gjette på hvilken bleiestørrelse barna brukte, hva de ville like å spise, drikke og så videre. Vi må ha vært et syn.

Og så husker jeg at vi ventet på Adoption Registration Centre-kontoret. Nervøse, fuktige hender tviholdt på NTA. Guidene våre var travle. Plutselig gled en dør til et tilstøtende rom opp. Der inne vandret ti små jenter i like, hvite dresser rundt. Og midt i døråpningen sto Ulrikke. Vi kjente henne igjen straks, selv om bildene vi hadde fått av henne på forhånd var tatt nesten et halvt år i forveien. Det var ikke tvil. Vordende foreldre stimet sammen for å kikke og ta bilder. Etter en liten stund ble døren lukket igjen. Men vi hadde sett henne!

Unødvendig å nevne, regner jeg med, at året som har gått er, liksom, det beste ever. Den trofaste leser har nok fått med seg det. Et raskt overblikk viser at drøyt en tredjedel av innleggene fra 2008 er Ulrikke-relaterte.

Da.



Nå.

Oslo Sporveier revisited

Når været står på slik det har gjort de siste dagene, er det første man må gjøre å jekke sine forventninger til Oslo Sporveier ytterligere ned. (Og da snakker vi lavt ned - gudene skal vite at forventningene holdes på edruelig nivå året gjennom, for egen sjelefreds skyld.) I går morges, for eksempel, kunne jeg ikke tro min lykke da jeg kom meg til sentrum via en buss og t-bane som var i rute. Det var nærmest så jeg risset sporveiens logo med hjerte rundt inn i hver eneste lyktestolpe jeg passerte. (Senere ble balansen gjenopprettet, da jeg først ventet på trikken, som skal ha 5 minuttersavgang, i godt og vel 20 minutter, og om ettermiddagen brukte nesten to timer på å komme meg hjem fra jobb.)

I dag tidlig forventet jeg igjen det verste, og ble ikke engang overrasket da matebussen var forsinket, slik at t-banen gikk rett for nesen på meg. Irritert ble jeg selvfølgelig, men det var fordi t-baneføreren, som utmerket godt så at vi var 7-8 stykker som kom løpende fra bussen, smekket dørene og kjørte da vi var bare tre meter unna. Dette har jeg dog opplevd så mange ganger at jeg nesten ikke lar meg affisere.

Det som gjorde det ekstra kjedelig denne morgenen, var at det snødde sidelengs. Haugerud stasjon har et leskur uten vegger (det er med andre ord ingen grunn til å bruke forstavelsen "le"). Jeg var i følge med tenåringsnaboen, og det var ikke fritt for at vi beklaget oss litt over Oslo Sporveier, der vi sto i blåsten. Etter en stund sa jeg til ham at - ... nå skal du bare se at neste t-bane er forsinket i tillegg. Rett etterpå spraket det i høyttalerene: - Linje 2 i retning Østerås er FORELØPIG ti minutter forsinket. Vi brøt ut i en litt matt latter (hva annet kan man gjøre?), etterfulgt av sukk og stønn.

Da kom en dame bort til oss. Opprørt pekte hun på snøen som falt, og sa at det var da slett ikke noe rart det ble forsinkelser når været var så dårlig. Det var ingen grunn til å klage, mente hun. Dette kunne Oslo Sporveier rett og slett ikke noe for. Det måtte hun jo gjerne mene, men å gi seg til å kjefte på fremmede mennesker som er av en annen oppfatning, og gir uttrykk for det, synes jeg er litt vel drøyt.

Vi var hverken høyrøstede eller aggressive, og tiraden var, om ikke raffinert, så i hvert fall med en viss snert og humor. Det er godt mulig denne damen bevarer sin harmoni og sinnsro i hverdagen ved å saktmodig alltid vende det andre kinnet til når sporveien svikter. Min strategi er stikk motsatt; med galgenhumor og raseri bevarer jeg min likevekt.

Vanligvis går det fort over også, når jeg minner meg selv på at jeg hverken skal operere dødssyke barn eller ro i land fredsforhandlinger i løpet av arbeidsdagen.

Da tidspunktet for at neste bane skulle ankomme nærmet seg, brøt skurringen fra høyttalerene løs igjen: - Linje 2 mot Østerås som skulle gått fra Ellingsrudåsen nullnitolv er dessverre innstilt. Og en stund etter: - Neste avgang mot Østerås er foreløpig fire minutter forsinket.

Da de hardest rammede av oss hadde stått på perrongen i en drøy halvtime, begynte det endelig å lyse grønt. Sukk av lettelse bredte seg i den etter hvert så tettpakkede forsamlingen. De mest listige ringrevene begynte å mykgjøre stivfrosne ledd og kvesse albuene, klare for Kampen Om Sitteplassene, som er tøffere jo mer forsinket banen er.

De vantro ansiktene (mitt eget innbefattet) da t-banen som kom bare suste rett forbi oss uten å stoppe, med Ikke i trafikk-skiltet tent, skulle jeg gjerne festet til film. Det var allerede en jovial tone i skuret, og denne hendelsen bandt oss enda tettere sammen. Stemningen ble rent lystig, enda så kalde vi var. Da det noen minutter senere lyste grønt igjen, var vi noe mer avventende. En eldre kvinne spurte ut i luften om banen kom nå, og en lystiggjøk svarte at dét kunne vi jo ikke vite. Det kunne jo være nok et vognsett som skulle kjøre forbi uten passasjerer.

Men denne gang var det en t-bane i trafikk, etter 40 minutters venting. Pollyanna på perrongen var dessverre ikke lenger å se. Jeg er nesten sikker på at hennes skinnhellige ferniss må ha krakelert kraftig i kulden.

Another One Bites The Dust

- Jammen blir det mye lo når man bruker tørketrommel! Min kompis kom ut fra badet med en lodott av - i tørketrommelsammenheng - heller beskjeden størrelse i hånden. Snarere så den ut som noe som kunne ligget i et hjørne i stuen hjemme hos meg.

Jeg sluttet meg helhjertet til utsagnet, men la for sikkerhets skyld til at jeg gikk ut fra at han ikke mente lodotten han hadde i klypa var representativ. Han så uforstående på meg. - Ja, når du tømmer lofilteret, altså. Fortsatt et blankt blikk. - ... så er det jo MYE mer støv enn det der.

- Lofilter? kom det til slutt. Nevnte kompis fikk tørketrommelen i hus for 3-4 måneder siden. Jeg sprang lattermild ut på badet hans, og rev opp døren til tørketrommelen. Selv har jeg hatt tørketrommel i over ett år, så jeg lokaliserte straks filteret på hans maskin.

Var det lo! Den kompakte matten av støv minnet mest av alt om mislykket toving fra et 4H-kurs. Den var så tykk og fast at den kunne brukes som bordskåner, og minnet i konsistens om stålull. Jeg holdt den frem for ham. - Lo. Dette er lo.

Det kom for en dag at han nylig hadde tatt matten ut, kikket på den, og satt den tilbake igjen. Han trodde matten var filteret. - Dette, sa jeg, og pekte på nettingen rundt. - Dette er filteret. Det andre er støv fra tøyet ditt.

Han stirret sjokkert på meg, og jeg syntes jeg kunne ane en bekymring for t-skjorter og hettegensere i blikket. Selv holdt jeg på å le meg i hjel, og ertet ham resten av kvelden. Ekstra morsomt syntes jeg det var, fordi dette er en mann som med letthet kan skru fra hverandre og sette sammen igjen en motorsykkel. Snekre og skifte pakninger. Men åpenbart ikke sette seg inn i hvordan et av våre mest lettbetjente husholdningsapparater fungerer.

+$%#"!!)/?!!§

Det er mange år siden sist det hendte, men i dag skjedde igjen. Jeg var på vei ned Pilestredet, på vei hjem fra jobb. Trett i bena, sliten og glad, og med nye hodetelefoner til iPoden (som gir en helt ny musikkopplevelse!). Idet jeg passerte tre menn, strakte den ene av dem ut armen, tok et godt tak rundt ett av mine bryster, og klemte til.

Bare sånn. Helt uten forvarsel. Ingen blikk i forkant, ingen skjeve flir i etterkant. (Det hadde heller ikke vært bra. Ikke i det hele tatt. Men likevel bedre, på en måte.) Han oppførte seg som om det var den naturligste ting i verden, hans fulle rett. Og før jeg fikk summet meg, var han langt oppe i gaten. Mens mitt spinkle - Faen ta deg! ikke akkurat gjallet mellom husveggene.

Jeg ble så utrolig forbannet. Nesten før hjernen hadde oppfattet hva som skjedde, var jeg (mildt sagt) rykket ut av min tilfredshet, og aldeles rasende.

Det var vanskelig å gjenvinne balansen også. På vei mot t-banen, med raske, huggende skritt, funderte jeg på hvorfor jeg ble så sint. Det var jo ikke akkurat noe overgrep. (Snarere svært uhøflig.) Jeg følte meg ikke spesielt krenket; slike angrep faller jo så til de grader på sin egen urimelighet.

Men jeg har opplevd det før. Flere ganger. Fysiske angrep på frontpartiet. (Og en gang en som skrådde over gaten, kom helt inntil meg og hveste - Store pupper!, idet han gikk forbi meg.) Jeg har hver gang blitt lynforbannet og satt ut, enten jeg har vært 16, 26 eller 36. Etterpå kan man le av det. Det er jo en nokså stusselig ting å gjøre. Men akkurat der og da blir jeg så sint som jeg ikke blir av noe annet.

Dels var jeg sint på meg selv fordi jeg gikk og lagde en forsvarstale i hodet, basert på dagens påkledning. (Hullete, oversized olabukser, tykk vinterjakke og palestinaskjerf. Votter, iPod. Men dette er ikke viktig.) Jeg har liksom et behov for å fortelle hva jeg hadde på meg, selv om jeg vet at det er helt uvesentlig.

Men aller mest rasende var jeg fordi jeg ikke klarte å reagere som jeg burde. Og som jeg har behov for. Bare én gang har jeg gjort det. Det var på danskebåten, i en smal lugarkorridor. Jeg var sammen med kjæresten min, og utfallet kom fra en nokså påseilet mann idet jeg passerte ham. Jeg reagerte helt spontant, og klappet til ham så det sang. (Det komiske var at kjæresten min, som gikk rett bak meg, ikke hadde sett foranledningen til ørefiken. Så han var først ganske rystet over meg.)

Men i dag - som alltid ellers - ble jeg stående vantro og handlingslammet som et annet mehe. Og dét er veldig uforløsende.

---

Så der Ari Behn går til VG med sitt raseri, ser jeg mitt snitt til å gjenopplive bloggen. Og benytter anledningen til å ønske godt nyttår samtidig!

Eh-Oh!

Teletubbien Po har for lengst overgått ekornet i popularitet. Dessverre er det jo slik at jo mer populær et kosedyr er -> desto oftere er det med ut på tur -> desto større sjanse for å glemme det igjen.

Forrige søndag ble Po igjen hos noen venner på Tåsen etter et kaffebesøk. Det gikk i grunnen ganske greit. Vel vitende om at jeg skulle treffe herr Tåsen allerede på torsdag, forsikret jeg Ulrikke om at hun [1] snart ville være hjemme igjen. Allerede neste morgen fikk jeg en MMS, som spesielt Ulrikke ble glad for:

Dette var betryggende. Ikke bare smiler den (skjønt jeg synes nok blikket er litt stivt), den får åpenbart også mat, ja, til og med sitte til bords.

De neste par dagene ble Po stadig bragt på bane, men Ulrikke slo seg raskt til ro da jeg forsikret om at den snart ville være tilbake. Po var imidlertid såpass sterkt savnet, at da herr Tåsen fortalte at han skulle på en jobbreise til Bergen, og ikke hjemom før vi skulle treffes, ba jeg pent om at han måtte gjøre plass til Po i kofferten.

Dagen etter fikk jeg dette bildet:

Ulrikke ble begeistret, men selv syntes jeg dette så i overkant dekadent ut. Jeg mener, er man i Bergen kan man vel gå på Garage å ta en øl eller fem. Ikke velte seg i gåsedunsdyner med satengtrekk, og drikke champagne fra minibaren.

Men teletubbier er åpenbart jordnære skapninger, for da jeg traff Po igjen på Oslo Mek torsdag, var den like fornøyd med en Guinness:

Jeg skulle gjerne avsluttet fotonovellen med et bilde av Po gjenforent med ullungen. Men det går ikke: Lørdag ble Po gjenglemt da vi var i fødselsdagsselskap hos Ulrikkes fetter, så nå frister den tilværelsen på Torshov. Garantert uten champagne og Guinness.

[1] Ifølge Wikipedia er Po en jente! Jeg har fått med meg homseryktene rundt Tinky Winky, men trodde ellers teletubbiene var aseksuelle.

---

Ved å skrive og publisere dette, har jeg forøvrig brutt en regel jeg har levd etter i alle år: Aldri poste innlegg hvis jeg ikke synes jeg har noe å si. Den faste bloggleser vil vite at det på ingen måte trenger å være noe viktig jeg har på hjertet. På ingen måte! Men jeg har (til nå) avstått fra å oppdatere bare fordi det er lenge siden sist.

Etter hva skjer, 'a-reaksjoner fra stadig flere hold, har jeg imidlertid sett meg nødsaget til å skrive noe. Og så ble det et innlegg om Teletubbies. Dét er vel ganske symptomatisk.

Snart reiser jeg til Thailand, så det kan bli en stund til neste gang også.

Oppdatering 3/12:

Som jeg tenkte! Po har tilbragt noen dager på Betty Ford-klinikken (avdeling Torshov). Den har ganske riktig vært på vannvogna, bekreftet søs per bildemelding i dag. Dette er selvsagt kun av det gode. Etter bergensoppholdet fryktet jeg Paris Hilton-takter fra den kanten, og det hadde vært vanskelig å forene med det (tross alt) ganske tilbaketrukne livet på Hellerudtoppen.

Mer alarmerende var det å se hvilke kummerlige kår den godt vante teletubbien har levd under:

Svært lite glamorøst på (rote-)kommoden i entreen.

Godt, da, at Po nå endelig er hjemme igjen, og fikk se Drømmehagen på Ulrikkes fang:

Verdens beste låt

En radiokanal jeg pleier litt nærmere omgang med enn jeg liker å innrømme, er i ferd med å kåre "Topp 1000 fra de siste fire tiår". Altså de tusen beste låtene fra 1970 og frem til nå. Lytterne oppfordres til å sende inn sine topp ti-lister, i rangert rekkefølge. (Dette er jeg motstander av. Jeg mener det i utgangspunktet er nærmest umulig å plukke ut verdens ti beste låter. Om man i tillegg skal rangere dem blir oppgaven helt uoverkommelig.)

Hver dag presenteres nye lister. Listeglad som jeg er, har jeg en viss glede av å høre om dem. Noen ganger er det kjendiser som bidrar. (Ole Evenruds gode navn og rykte sank som en sten. Men jeg var forsåvidt klar over at han hadde en uforholdsmessig høy stjerne hos meg, så han har vel egentlig bare havnet på sin rettmessige plass.) Men som regel er det mannen i gata som presenterer sin liste.

Jeg har levd så lenge at jeg hverken blir sjokkert eller provosert av musikken som spilles. Litt overraskende er det at 80-tallsmusikken er til de grader sterkt representert, men det skyldes nok at min generasjon ++ later til å være kanalens målgruppe.

Gjengangere på listene er Pink Floyd, Bruce Springsteen, Simple Minds og Nazareth. Ikke mine favoritter (bortsett fra Springsteen, da, han har nok en låt inne på min topp ti også), men jeg kan jo se hvorfor de er med. Og låter som Hotel California, I Wanna Know What Love Is, Stairway To Heaven og Total Eclipse Of The Heart er jo uomtvistelig klassikere, selv om de ikke akkurat er mine favoritter.

I ettermiddag ble jeg likevel rykket litt ut av balanse da en dame fra Vestfold utbasunerte sin nummer én på topp ti-listen. Naturligvis uten å skamme seg det aller minste, og tilsynelatende også uten å erkjenne at dette er et mildt sagt pussig valg. For vi snakker tross alt om den aller beste låten som noen gang er laget her. Ikke beste norske 80-tallslåt, ei heller beste senåttitallslåt.

Nei, man kan velge helt fritt fra absolutt alle låter som er laget, 40 år tilbake i tid. Ikke bare fra Norge, eller Skandinavia (Sverige!), men fra Amerika, Europa, hele verden! (... melkeveien, universet og så videre...) Det er ganske mange sanger å velge mellom. I følge denne personen er den aller beste låta som noen gang er laget *fanfare* Downtown med One 2 Many.

Du husker dem ikke, sier du? Det er ikke så rart, for dette norske one hit wonder-bandet utmerket seg ikke stort. Ikke utover å være representert på en sommerkassett fra Posten (det er der jeg har dem fra), samt å bli brukt i en reklame for et nytt kjøpesenter i Skien ved navn Downtown.

OK, jeg overdriver litt. Låten herjet vel også i nedre del av hitlistene rundt omkring i Europa, og var muligens stor i Japan. Men dere skjønner hva jeg mener. Downtown er ikke verdens beste låt! Den befinner seg ikke i kategorien man kan velge verdens beste låt fra. Det blir litt som å si at Bombadilla Life er den beste låten som noen gang er laget. Morten Harkets A Kind Of Christmas Card. Eller en av låtene til Ace Of Base. Hadde det enda vært Downtown med Petula Clark! Da hadde jeg vært med på notene. Men One 2 Many? Tror ikke det, gitt.