Fysj!

I skogen i sted oppdaget jeg at noen hadde hengt opp plakater signert NorgesPatriotene på enkelte lyktestolper i lysløypa. Jeg kjente igjen svineriet på lang avstand; det er ikke lenge siden jeg fant en identisk brosjyre i min egen postkasse. Jeg ble selvsagt forbannet, men også litt lattermild. Under overskriften Norge fritt - Norge hvitt, står det blant annet: (...) I dag blir ikke Norge okkupert av soldater, men av muslimske barnevogner.

Jeg var faktisk ikke klar over at barnevogner er religiøse. Håper ikke den jeg selv går rundt med er kristen.

I anledning dagen

There is power in a factory, power in the land
Power in the hand of the worker
But it all amounts to nothing if together we don't stand
There is power in a Union

(Billy Bragg)

Egentlig hadde jeg tenkt å legge ut min og Markens 1. mai-spesial-radiosending, fullspekket med god og oppbyggelig musikk. Men da jeg hørte gjennom opptaket, feiget jeg ut fordi jeg innså at vi har alt, alt for lange stikk. Vi er rett og slett fulle av babbel og digresjoner, og må skjerpe oss.

Ulrikke debuterte på valen i dag! Hun likte godt å mingle på Youngstorget, men måtte bestikkes med Mariekjeks hele veien i toget. Jeg sier til meg selv at det skyldes at det begynte å regne, og ikke motstand mot å gå i demonstrasjonstog. Hennes deltakelse ble dessverre ikke foreviget, så jeg legger ved noen bilder fra det som kunne ha vært 1. maifrokosten.

(I virkeligheten er de tatt i går. I dag tidlig sov hennes mor langt over frokost. For å opprettholde en nesten 20 år lang tradisjon som består i å stille på Youngstorget i nokså redusert forfatning, tok jeg minst to øl for mye på Oslo Mek i går. Og forbannet regnværet i dag, fordi det utelukket bruk av solbriller.)

Heller Britney enn Unni

I nattbordskuffen oppbevarer jeg et utklipp fra et ikke herværende sladreblad. Det er et bilde av Unni Lindell iført sjokkrosa crocs, tatt på Aschehougs hagefest. Jeg har tatt vare på det med tanke på å lage et postkort av det, og sende det til en venninne som har et anstrengt forhold til crocs såvel som Unni Lindell. Jeg har bare ikke kommet så langt ennå.

I dag morges fant Ulrikke utklippet. Blodet frøs til is i årene mine da hun kom løpende med det i hånden, mens hun ropte - Mamma, mamma! - som hun alltid gjør når hun ser bilder av meg. Vel går jeg i crocs her hjemme, og vel har jeg fått stadig mer krøller i håret det siste året. Men at jeg skulle likne på Unni Lindell! En uhyrlig tanke.

Stor var lettelsen da jeg oppdaget at hun pekte på baksiden av utklippet, hvor det er bilde av Britney Spears. Riktignok fra en av hennes mindre heldige perioder, men det er likevel langt å foretrekke og bli forvekslet med henne.

Unni på den ene siden...	... og Britney på den andre siden

Payback time

Jeg angrer på at jeg ikke i tidligere tider har gått ut av min vei for å hjelpe personer med barnevogn av og på trikken. Jeg kunne i hvert fall vært litt mer oppmerksom.

Som trillende [1] sliter jeg med dårlig karma hva angår å få hjelp til vognløfting. Og det er sikkert vel fortjent.

---

[1] Det er forresten pinlig hvor mye jeg irriterer meg over dårlig tilrettelegging for barnevogn om dagen. Er jeg i ferd med å bli en sutrete småbarnsmor? Jeg skal i hvert fall ikke plage bloggens lesere med det. (Derfor - og til ære for Rulle K. - tar jeg det i en fotnote.) Til mitt forsvar skal det sies at jeg kun ergrer meg på egne vegne, mens jeg begråter situasjonen for folk som sitter i rullestol. Jeg har jo full førlighet tross hjul. En dag jeg hadde tenkt særlig mye på handikapedes situasjon, så jeg Østlandssendingen på TV. Og der var det nettopp et innslag om byens dårlige tilgjengelighet for rullestolbrukere. De hadde filmet spesielt utfordrende steder, og jeg kjente igjen alle sammen. (Hele området rundt Jernbanetorget, Stortinget t-banestasjon der heisen har vært ute av drift i ukevis, og Nationaltheatret stasjon, der det er en kjempeglippe og høydeforskjell når man skal inn på østlige linjer.) - Ja! ropte jeg fra sofaen, og - Nemlig!. Jeg var enig og engasjert. Men så avsluttet de innslaget med å intervjue en person fra Norges Handikapforbund. Av alle ting hadde han valgt å la de fleste versene i klagesangen omhandle Nasjonalgalleriet. En gammel, ærverdig bygning de fleste sikkert kjenner, med en spesiell trapp opp fra gateplan. Rullestolbrukere kan ikke benytte hovedinngangen, men har en annen adkomst. Dette var uverdig, mente mannen fra Handikapforbundet. Dét kaller jeg sutring.

Emballasjehelvete

Ikke at jeg har blitt Steinar Lem. (Gud forby [1].) Men jeg ble ganske oppgitt da jeg, etter å ha kjøpt en strømpebukse i dag, oppdaget at jeg på kjøpet hadde fått med:

1) En glanset flyer med bilder av andre produkter fra Wolford.
2) En (også glanset) katalog, hvor enkelte sider er stanset ut, med innbrett bak, og flere bilder av undertøy fra Wolford.
3) Et stykke kartong som var brettet rundt strømpebuksen, med størrelsesinformasjon og vaskeanvisning (OK, ganske nyttig), og flere bilder av produkter fra Wolford.
4) Plast rundt kartong og strømper.
5) En fullstendig umotivert liten pappskive (uten bilder av Wolford-produkter).
6) En stor og særdeles glanset gavepose med utstanset logo og sløyfebånd.

Alt dette:

Søppelberget.

Alt dette for en strømpebukse. Jeg er ikke bedre enn at jeg fryder meg når jeg handler en kjole på Oasis, og de pakker den i silkepapir før den legges i posen. (At jeg gjenbruker silkepapiret er en annen sak, og ikke viktig i denne sammenheng. Dét skyldes mine foreldres påvirkning. Poenget (det underordnede) er at jeg ikke er (eller ønsker å være) Steinar Lem.) Silkepapiret gir meg en litt annen følelse enn når jeg handler på H&M. Og jeg lar meg begeistre.

Men dette er unødvendig tull, Wolford. Hadde jeg ønsket å ha med en katalog med bilder av Wolford-produkter hjem, hadde jeg vel tatt med meg en av dem som lå på disken, hadde jeg ikke? Og gaveposen hadde ikke engang en hank, så den var bare til pynt.

Jeg blir litt oppgitt over virksomheter som nekter å forholde seg til at jorden går åt skogen, og skogen forsvinner. Som Europris, som har noen vanvittig irriterende radioreklamer. De skal ha oss til å handle mer og mer, bare fordi det er så billig. - Fikk mer til overs... osv. Og så kjøper man grillsett og DVDer, nye hagemøbler, termokanne, smågodt, cocktailglass og høytrykksspyler. Ikke fordi man trenger det, men fordi man har råd.

Vel. Det er vel best jeg gir meg, før Steinar Lem-beskyldningene begynner å hagle. Én ting til, bare: Hva er greia med emballasjen rundt barneleker? Hvorfor er alt pakket i groteske mengder papp og plast, og hver enkelt bestanddel tvinnet fast til tykk kartong med ståltråd omsvøpt av mer plast, som man enten må sitte og vikle opp i all evighet til fingertuppene blir såre, eller ødelegge kjøkkensaksen for å klippe over. Why?

[1] Angående Steinar Lem: Han er sikkert en grei fyr (om enn humørløs), som gjør en viktig jobb. Men vi kom skjevt ut av det med hverandre for mange år siden, og jeg klarer ikke se ham som annet enn en surmavet grinebiter. Jeg har sikkert fortalt det før: Da jeg gikk på folkehøgskole, hadde vi temadager innimellom (ganske ofte, faktisk). Gjerne med en ekstern foredragsholder. Denne torsdagen skulle Steinar Lem komme og snakke om miljø. Det vi ikke visste, var at mannen hadde ankommet skolen kvelden i forveien. En kveld som (hvilket også skjedde ganske ofte), utartet til en stor fest. Tilfeldigvis på det internatet som lå i etasjen over gjesterommene. Vi hadde en storartet kveld.

Morgenen etter satt vi der da, i auditoriet. (De fleste av oss.) Om ikke som tente lys, så i hvert fall mer enn villige til å høre på Steinar Lem. Han var allerede da en størrelse, og hvis det var noen som var lydhøre for miljøsaken, og å tenke globalt og handle lokalt, var det vel oss folkehøgskoleelever. Dette var endatil på arbeiderbevegelsens egen folkehøgskole, der så godt som alle hadde hjertet på rett sted. Mannen med de mørke krøllene besteg talerstolen. Med tordenfjes.

Og vi fikk en tordentale! Jeg husker ikke ordlyden, men det handlet om bortskjemte ungdommer og høy rockemusikk. Han hadde ikke fått sove kvelden i forveien, og slik jeg husker det var det dette som ble hovedtema, mens miljøsaken spilte annenfiolin. Vi var ikke imponert. Og han vant ikke spesielt mange til FIVH den dagen.

How to Win Friends and Influence People

Den siste tiden har jeg sett flere mennesker på t-banen med nesen i en bok som heter How to Win Friends and Influence People [1]. Nå blir jeg generelt brydd av selvhjelpsbøker - både titler og innhold. Å sitte med en slik bok på t-banen får meg virkelig til å rødme på lesernes vegne. Snakk om å torgbære sin hjelpeløshet! (Jeg vet ikke hva som er verst: - Nei, jeg har ingen venner eller - Ja, jeg ønsker å påvirke menneskene rundt meg.)

Det er som å gå rundt med en pakke inkontinensbind i gjennomsiktig bærepose. Eller, hvis vi skal holde oss til bøker, å ha Kvinne, kjenn din kropp som reiselektyre. Og i min bok mer pinlig enn å klippe negler på t-banen.

[1] [2] Såpass mange at jeg slo opp tittelen i Wikipedia. Og så viser det seg at dette er selvhjelpsbøkenes stamfar. Det er den første, og tydeligvis en av de mest kjente innen genren.

[2] Beklager, Rulle K.

Mitt liv som avfallsdeponi

Jeg har en teori om hvorfor det er vanlig å legge på seg når man får barn. Jeg spiser jo mye mer enn før. Helt uten nytelse, dog. Og gjerne ting jeg ikke engang liker. Stadig vekk må jeg få av veien harde brødskorper (ofte infisert av kaviar!), resten av en yoghurt, kald havregrøt. Epleskiver, emmen banan og pølsebiter. Eller jeg blir tilbudt ferdig tygget brød med leverpostei.

Den enkleste måten å bli kvitt restene på, er putte dem i munnen. Dessuten har jeg aldri likt å kaste mat. Men heldig er det ikke.

That's what I call møkkamusikk

Det skjer ofte at jeg kan forstå hvorfor en sang som ligger på hitlistene er populær, selv om jeg ikke liker den selv. Andre ganger fremstår populariteten og den hyppige radiospillingen helt ubegripelig.

Jeg kunne nevnt utallige eksempeler på det første, men det er selvsagt morsommere å dvele ved kjedelige møkkalåter med uforståelig apell. Som Adeles Chasing Pavements. Hallo! Verdens kjedeligste låt [1]. Likevel spilles den på radioen [2] uavlatelig for tiden. Og jeg lar meg irritere.

(Ikke minst fordi jeg kan forestille meg langt større prøvelser om dagen enn å jage fortaulangs. Nemlig å jage fortaulangs med en illskrikende toåring i barnevogn. Ulrikke nekter å sitte i vogn, og jeg er i gang med et knallhard tilvenningsregime. Halvannentimes turer med trassgråt er regelen mer enn unntaket. (Og this one goes to 11, så det er ganske pinlig, og avstedkommer mange råd og enda flere dømmende blikk fra folk vi treffer.))

[1] Mens vi er inne på verdens kjedeligste låt: Hva med National Banks Family, som også spilles på radioen i ett kjør? (Ikke at jeg er overrasket, fra den kanten.) Den er nesten like irriterende som Craig Davids Walking Away, en av 1990-tallets kjipeste låter. Det er mulig sangene egentlig ikke minner om hverandre i det hele tatt, men at likheten består i at det er låter jeg synes er kjempedølle, men som en del mennesker jeg musikalsk sett stoler på mener er bra [3].

[2] Ikke på vår kanal, selvsagt, dét kan jeg love. Marken og jeg starter forresten med onsdagsmorgensendinger igjen i morgen den dag, med tant, fjas og god musikk, og helt uten Adele. FM 99,3 i morgen sånn 8ish.

[3] Dette gjelder også alle platene til Thomas Dybdahl.

Glad påsk

SATC - The Movie

Da jeg hørte at Sex And The City skulle bli spillefilm, ble jeg fra meg av glede. Ikke fordi jeg egentlig synes det er noen god idé å gjøre TV-serie til film. (Snarere tvert imot.)

Men bortsett fra da jeg hadde sett hele serien på DVD tre ganger i løpet av kort tid, med obligatoriske ekstravisninger av highlights, i tillegg til de løse episodene man uvegerlig eksponeres for siden sesongene tilsynelatende ruller og går i en evigvarende, daglig reprise (jeg har det slik med SATC at hvis jeg først har festet blikket på skjermen, klarer jeg ikke å rive meg løs før det er slutt) - bortsett fra akkurat i den perioden, blir jeg aldri lei av serien og dens karakterer. For ikke snakke om å studere gatebildene fra New York, og Carries antrekk.

Eller kanskje skyldes det at jeg ser slik frem til filmen den menneskelige trangen til å ville vite hvordan det går videre, etter den lykkelige slutten. Dette til tross for at fornuften hele tiden har hvisket meg at en så perfekt avslutning bør bli stående for evig og alltid, og slett ikke tukles med. Og at filmen garantert vil bli en skuffelse.

Likevel har jeg gledet meg til filmen siden første gang jeg leste om den for flere år siden. Jeg har glemt den litt innimellom, for så å kjenne forventningen stige i meg når avisene har lekket bilder fra innspillingen.

Jeg har dog bekymret meg bittelitt for at jeg sikkert må se den i ensom majestet. Kinovegringen min, som allerede da var vokst seg sterk, nådde nye høyder etter at jeg motvillig ble trukket med på Ringenes Herre-filmene tidlig på 2000-tallet.

Det finnes riktignok personer som kan få meg til å sette mine ben i en kinosal. Men disse er alle av hankjønn, og vil garantert på det sterkeste motsette seg å se denne filmen. (Jeg orker ikke å tenke på hva jeg ville bli nødt til å lide meg gjennom dersom et tofilms-kompromiss i det i det hele tatt skulle være mulig å inngå.) Det er ikke så farlig heller. Jeg kan godt gå alene på kino.

Men nå som premieren nærmer seg, kjenner jeg at jeg begynner å bli fryktelig nervøs. Jeg blir helt uvel av å tenke på at det kan gå i ball for Carrie og Mr. Big [1] igjen. Igjen igjen. Serien endte jo godt til slutt, så hvorfor friste skjebnen ved å la dem utfolde seg på det store lerretet? Et drama av noe slag må jo filmen nødvendigvis fylles med, og jeg frykter det verste.

La sovende hunder ligge, er ett av mine favorittutrykk. Og det hadde kanskje vært best om det ikke ble noen film av SATC. Når den først lages, kan jeg jo ikke la være å se den heller. Men det burde jeg nok, for jeg orker ikke at det det skal bli slutt mellom Carrie og Mr. Big, som passer så godt sammen.

Etter å ha gått litt i meg selv, har jeg kommet frem til at denne (litt overdrevne, jeg innser det) engstelsen antakelig noe jeg pådro meg da jeg leste Tatt av vinden som romantisk og overømfintlig 15-åring. Jeg ble dypt sjokkert over slutten, og straks jeg hadde grått ferdig begynte jeg å lese boken på nytt. I et fåfengt håp om at det skulle ende godt neste gang.

Sist denne uroen for manglende happy ending ga seg utslag, var da jeg skulle se siste episode av Krøniken. (Skjønt den gang gjaldt det at Palle og Ida skulle bli sammen, omsider.) Og før det, i Nikolaj og Julie.

[1] Jeg lurer forresten på om man ikke må belage seg på at Mr. Big heter John i filmen. Det skal heller ikke bli lett.

Ulrikke to år!

Ulrikke fyller to år i dag. Hurra, hurra! Og i dag er det fire uker siden vi kom hjem til Norge. Jeg har avsluttet adopsjonsbloggen, men det blir nok plass til Ulrikke her.

(Bare det ikke tar overhånd med postinger om det søte barnets gjøren og laden. (Slikt er sjelden morsomt for andre enn foreldrene.) Jeg kjenner allerede at det er en viss fare for dét. I så fall får jeg avslutte denne bloggen også.)

Oppdatering og oppdatering, fru Blom

Tja. Det var da svært så stille det ble her. Det eneste som har fått meg i noe som kan minne om bloggemodus den siste måneden, var da jeg så en episode Teletubbies sammen med Ulrikke. Men jeg klarte å dy meg. Fordi:

1) Det får da være måte på hva jeg skal kjede leserene med.
2) Jeg innser at jeg ikke er i målgruppen for programmet.
3) Vel er en av mine favorittsyssler å ta løpefart og sparke inn åpne dører. Men det finnes grenser, selv for meg.

Jeg har vært tilbake på jobb i en drøy uke nå. Jeg hadde kanskje trodd at dét ville gi nye impulser - og ikke minst frigjøre tid - til å skrive noe her. Men det ser ikke slik ut. Så i mellomtiden nøyer jeg meg med å vise frem et bilde av Ulrikke og meg:

---

Er det ikke forresten en uskikk å rope grettent, fra et stykke bak i kassekøen: - Øy, få noen fler i kassa, 'a!!! Jeg synes det er en utidig innblanding i de butikkansattes virke. Bør man ikke ha såpsass tiltro til de ansattes dømmekraft at man stoler på at de vil sørge for å bemanne flere kasser dersom det er mulig? (Det kan jo godt hende personen i kassen vet at kollega Per er opptatt med å fylle på appelsiner eller tørke opp øl fra en knust sixpack.) Dessuten må det være skikkelig ydmykende å tilkalle hjelp over callingen, i alles påhør, på oppfordring fra en surpomp som bare er innom butikken i fem minutter.

Tre dager igjen

Jeg begynner å bli en smule reisefebril. Dagene er travle og fulle av reise- og Ulrikke-relaterte gjøremål, men det er likevel på innsiden av hodet det er mest hektisk.

Så fort jeg har satt meg ned for å spise eller lese, fyker jeg opp igjen for å notere ned noe jeg plutselig kommer på på en av de mange listene jeg strør om meg med.

Tankene er ikke nødvendigvis rettet mot det jeg rent fysisk foretar meg. Da jeg kom på jobb i dag fikk jeg ikke logget inn. - Det er så jæklig typisk, bannet jeg høyt. (Jeg har ganske lav terskel om dagen, spesielt fordi jeg innimellom alt annet må forholde meg til NAV i forbindelse med søknad om permisjonspenger [1]).

Gang på gang skrev jeg inn passordet, kontrollerte caps lock og num lock, og prøvde igjen. Etter en stund gikk det opp for meg at passordet jeg brukte var fra en jobb jeg begynte i i 1999. En jobb jeg riktignok hadde i lang tid (uten å endre passordet), men det begynner å bli mange år og flere jobber siden. Jeg trodde sant og si det var visket ut av minnet for lengst, og ble sittende og stirre forbløffet ut i luften en god stund da det gikk opp for meg hva jeg drev med.

[1] Dagens konkurranse: Gjett om det at jeg har to forskjellige arbeidsgivere er noe etaten tar på strak arm, eller om det avstedkommer en utmattende byråkratisk papirmølle med mange ukjente faktorer og enda flere ubesvarte spørsmål? Det er nesten så jeg har lyst til å gi opp, og si at de bare kan beholde pengene (eventuelt stappe dem der solen ikke skinner). (Enda godt jeg ikke får betalt hos den tredje arbeidsgiveren, så jeg slipper å blande dem inn i runddansen.)

There's something rotten in Kanal 24

På radioen snakket de om stell av hud og hår i vintersesongen. (Gjesp.) I den anledning hadde de fått en skjønnhetsekspert i studio. Jeg er 98 prosent sikker på at jeg hørte henne si: - Det er den kalde luften ute og den tørre luften inne som tar rotten på huden nå om vinteren.

Rotten!! Det går ikke an. Selv ikke jeg, med mitt forfinede riksmål, ville finne på å si noe slikt.

Rimi i VG-passasjen 4. januar 2008

Scene: Klokken er snart 11. Butikken er på ingen måte full, men det er en del kunder i drift mellom reolene. Dog dreier det seg stort sett om menn i arbeidsklær som skal ha to bananer, en bollepose, sjokolademelk og ti Prince til lunsj, så det er ingen kassekø å snakke om. Én kasse er betjent, mens det svever en del andre personer i Rimi-antrekk rundt i butikken.

Kristiane (etter å ha lagt varene på båndet): - Oisann, denne pakken med røkelaks lekker visst. Har du noe tørkepapir der? (Min første tanke var at jeg var lite lysten på å få fet, stinkende røkelaksvæske på innsiden av yndlingsvottene mine.)

Butikkansatt (lang pause): - Nei. (Personen fortrakk ikke en mine da jeg gjorde oppmerksom på lakselekkasjen. Jeg kunne like gjerne ha sagt "Og så en pose, takk".)

Kristiane: - Eh. Nei vel.

Butikkansatt (tomt blikk): -

Kristiane: - Jeg tror jeg går og henter meg en ny pakke, jeg. Laksen blir fort dårlig når forseglingen er brutt.

Butikkansatt (fullstendig likegyldig): - Ja.

Kristiane (litt irritert, nå, med den lekkende laksepakken i klypa): - Og denne her da, skal du ta den eller skal jeg legge den tilbake i hyllen? (Jeg innrømmer gjerne at jeg, i den grad jeg forventet et svar utover et enstavelsesord, så for meg at hun ville be meg om å legge laksen tilbake.)

Butikkansatt: - Jeg kan ta den.

---

Man skulle kanskje ikke tro det, men etter at jeg begynte å jobbe i butikk selv, har jeg faktisk blitt mindre overbærende med udugelige butikkansatte. For nå vet jeg det jeg har mistenkt hele tiden: Dagen blir så mye bedre om man bare er blid. Eller, man trenger sikkert ikke være blid en gang, bare litt energisk (og gjerne hjelpsom). Selv den gretne geskjeftigheten til de gamle servitørene på Lorry er å foretrekke fremfor den ubeskrivelig dorske likegyldigheten jeg stadig vekk støter på.

(Det jeg derimot har blitt enda mer nøye på, er å forlate butikken ved stengetid. Man kan ikke begynne å telle opp kassen før siste kunde har betalt, og butikkansatte er - i likhet med alle andre - hypp på å komme seg hjem fra jobb raskest mulig.)

Kjære NSB (og utviklerne av NSBs nettsider)

Når jeg på nettsidene deres skriver inn NATIONALTHEATRET i rubrikken der man skal fylle inn hvor man vil reise fra, og stasjonen SKI i feltet der jeg oppfordres til å skrive navnet på stasjonen jeg vil reise til, haker av for dagens dato - den 28. desember - og oppgir tidspunkt til etter klokken 16. Ja, da betyr det at jeg har noe å bestille i Ski i dag, nærmere bestemt i ettermiddag.

Og ikke den 6. januar! At første avgang fra Nationaltheatret søndag 6. januar er klokken 01:01, og at dette toget bruker 36 minutter til Ski, er i denne sammenheng fullstendig uinteressant. Like liten interesse har jeg av å få vite at neste avgang er klokken 06:51 (fremdeles den 6. januar). (At dette toget bruker 46 minutter, og ikke 36 minutter til Ski, kunne muligens være verdt å fordype seg i, men det har jeg ikke tid til nå.)

Hurra for Trafikanten, som tydeligvis nå også har lagt inn togtidene til NSB. Før i tiden pleide Trafikantens reiseplanlegger å insistere på at jeg skulle reise til Ski med buss via Siggerud. Noe som er langdrygt, strabasiøst og svært lite hensiktsmessig. (Om enn hyggelig.)

Bekjennelser

- Jeg liker faktisk (I've Had) The Time of My Life fra Dirty Dancing. Svært godt, til og med. Jeg synes sangen er veldig fin. Og romantisk.

- Dessuten liker jeg en sang med Timbaland som har gått mye på radio i høst. Første gang jeg hørte den var i et utdrikningslag, og jeg så med mild undring på alle som løp hvinende avgårde for å danse da låten ble satt på. Men ikke lenge etter var jeg en av dem.

(Frem til den dagen trodde jeg Timbaland var det samme som Timberlake (Justin, altså). En mann jeg har et dårlig forhold til fordi han lager så ufattelig kjip musikk. Sammenblandingen kommer mest sannsynlig av at en kamerat og jeg pleier å erte en tredje kamerat når han har på seg en hettejakke det står Timberland på. Vi pleier å si vi skal skrive "Justin" med sprittusj på den etter at han har sovnet. (Jeg kan forstå det om enkelte synes denne morsomheten er noe søkt.) Musikkinteressert som jeg er, følte jeg meg litt dum da jeg innså at Timbaland og Timberlake var to forskjellige artister. Skjønt da jeg bekjente for tidligere nevnte kamerat at jeg hele tiden hadde trodd de var en og samme person, så han bare dumt på meg: - Er de ikke det da?)

(Men slik kunne jeg fortsette i det uendelige; musikalske svin på skogen har jeg mange av. Så jeg går videre til andre temaer.)

- Jeg tok ikke Band Aid-ordspillet (altså det med plaster) før for kanskje en måned siden.

- Det er bare noen dager siden jeg smakte sild for første gang. Jeg hadde fått to glass i førjulspresang, ett med karrisild, og ett med sennepssild. (Hjemmelaget, selvsagt.) Tidligere har jeg vært litt skeptisk til sånne glass med sild - spesielt tomatsild ser nifst ut. Men disse hørtes (og så) gode ut. Og det var de da også! Karrisilden er noe av det beste jeg har smakt, og jeg skal forsøke å lage den selv, snarest.

- Jeg har, for første gang siden skoletiden, hatt med matpakke på jobb flere dager i uken i nesten et halvt år. Vel og bra. Men hver dag har pålegget vært pesto av soltørket tomat og basilikum, og mozzarellaost. Hver eneste matpakke. Jeg har blitt helt avhengig av den pestoen, og blir nærmest desperat om jeg er i ferd med å gå tom. Hvilket fort kan skje da den bare selges to steder i byen. Det er det beste jeg vet (nest etter karrisild).

- I går reiste jeg fra Sunnmøre til Oslo i crocs. Riktignok i bil, men det var drøyt nok å entre bensinstasjoner iført dette fottøyet midtvinters. (Og jeg er på ingen måte noen crocs-snobb.) Men det var tross alt mange kuldegrader og knirkende snø (spesielt på Dovrefjell).

(Hvorfor jeg gjorde det? Fordi jeg er helt avhengig av å sitte med bena oppunder meg/på dashbordet under lange bilturer. Og når man stadig skal inn og ut av bilen etter kaffe, er det upraktisk å måtte snøre av og på seg Dr. Martensene hele tiden.)

- Da jeg var liten var jeg - sikkert i likhet med de fleste andre 70-tallsbarn - svært redd for atomkrig. Eller atombomben; vi hadde jo fått vite gjennom Barnetimeboka (og andre) at det ikke ville bli noen krig neste gang, bare en bombe. Så var alt over. Særlig på nyttårsaften plaget tanken meg. Jeg følte meg ganske sikker på at dersom noen skulle trykke på den berømmelige knappen, ville det skje på nyttårsaften. Så jeg var engstelig når det nærmet seg midnatt. Men så forklarte pappa meg at på grunn av tidsforskjellen går man inn i det nye år til forskjellig tid verden over. Det hjalp, helt til jeg innså at det da var grunn til å være fryktsom i et døgn, ikke bare i timen før midnatt.

(Det var forresten alltid en stor lettelse å snakke om atomkrigfrykten med en voksen, uansett. Jeg husker spesielt en samtale jeg hadde om temaet med en onkel. Han var i det militære i Nord-Norge på den tiden, så jeg anså ham som en autoritet på området. Han forklarte alt så fint, og etterpå følte jeg meg trygg i flere måneder.)

- Jeg ser klin gal ut på passbilder når jeg ikke smiler (og det kan man jo ikke gjøre nå til dags (jeg antar det samme gjelder for visumsøknader til Kina)).

Om størrelser og avstander

At Nederland er lite er noe alle vet, spesielt de som har reist rundt i landet med tog. De store, kjente byene ligger omtrent like tett som stasjonene på Furusetbanen. Men når man kommer til hovedflyplassen blir inntrykket av landet stikk motsatt. Den er diger. Jeg har derfor tidligere lansert en teori om at Schipol er større enn Nederland.

På samme måte virker det som det er lenger til Hamar enn til Lillehammer. For eksempel når man kjører fra Oslo med destinasjon Nordvestlandet. Man vet det er langt, og kjører og kjører, langs en utrolig kjedelig vei. Mørke, oppløyde jorder, men ingen dyr. Man driver utstrakt DJ-virksomhet, leser Dagbladet og sover litt. Det føles som det har gått en evighet. Så kikker man ut av vinduet, og oppdager at man fortsatt ikke har nådd Hamar.

Men så, når man kommer til Lillehammer, føles det faktisk som det har gått kortere tid enn da man (omsider) fikk Vikingskipet opp på venstre side.

(Rett forbi Lillehammer ligger det forresten et kjøpesenter man kan se fra E6, som markedsfører seg med to kirsebær i logoen. Uten at jeg kan se at det er noen som helst grunn til det. (Det hadde nesten vært bedre om de brukte OL-ringene og de der runeskrift-fakkelmennene sine.) De likner på kirsebærene som opptrer i hjulene til enarmede banditter, og er like malplasserte som de er 80-talls. (Av den grunn har jeg nesten litt sansen for dem.))

I vareopptelling

Mine kolleger hadde grudd seg i ukevis. Jeg, som ikke hadde vært med på det før, og følgelig ikke ante hva det innebar, tenkte i mitt stille sinn: - Hvor ille kan det egentlig være? Pussig nok, da jeg mildt sagt ikke har et godt lag med tall (eller telling), og dessuten har traumatiske minner knyttet til vareopptellinger.

Eller nærmere bestemt til én spesiell vareopptelling, som fant sted på Skonnord i Ski i romjulen midt på 1980-tallet. Jeg hadde fått penger til jul, og skulle kjøpe min aller første Levis 501. Dette var utrolig stort for meg. Endelig skulle jeg også få en levisbukse. Men så fant jeg butikken stengt på grunn av vareopptelling. Jeg husker jeg gråt av skuffelse på veien hjem. (Ja, faktisk.)

Dagen i dag startet med at jeg ble positivt overrasket over at vi hadde sånne blippere. Det måtte telles, selvsagt men det var bare å skanne strekkoden, og så skrive inn riktig antall. Enter, enter. Jeg hadde sett for meg at vi måtte gå rundt med blokk og penn og notere boktitler, og lettelsen var stor. Jeg er (faktisk) glad i rutinearbeid, spesielt pirkete rutinearbeid som krever nøyaktighet og (en slags) åndsnærværelse. Så jeg koste meg med bokhylle etter bokhylle (jeg var heldig, og slapp å ha noe med kulepennene å gjøre).

Selvfølgelig ble jeg litt sliten. Også fysisk; en del av bøkene - spesielt til sykepleier- og ingeniørutdanningen - er utrolig tunge og uhåndterlige. Det er dessuten merkverdig hvor lett det er å skade seg på bøker. Særlig fagbøker, som ofte har utrolig skarpe kanter. Ikke sjelden skjærer man seg til blods, eller klemmer fingrene så man får tårer i øynene.

Etter å ha utført dette monotone arbeidet en stund, ble jeg svært lattermild. Midtveis i sykepleierhyllen fant jeg boken Sår. En bok jeg er livredd. Hver gang vi får inn nye eksemplarer, og jeg skal registrere dem inn i systemet, sier jeg til meg selv: - Ikke åpne den. For Guds skyld, ikke åpne den. Boken er nemlig rikt illustrert. Selvsagt klarer jeg ikke å dy meg, men blar opp på en tilfeldig valgt side. Hvorpå jeg holder på å besvime. Hver gang. Tanken på dette var nok til at jeg satt og ristet av latter for meg selv. Like etterpå kom jeg til boken Åpne samtaler. Fordi jeg fortsatt ikke var helt ferdig med å tenke på boken Sår, leste jeg tittelen som Åpne sår. - Hva er dette for en vanvittig oppfølger, rakk jeg å tenke, før hjernen koblet seg inn igjen.

Det ble en lang dag, men da jeg var ferdig følte jeg sjeldent sterkt at jeg hadde gjort et skikkelig dagsverk. Og jeg kjenner at jeg allerede er i ferd med å bli støl, hvilket ganske sikkert skyldes en kombinasjon av tunge løft, uvante bevegelser, og balansekunster i vinduskarmen for å få telt og registrert utstillingsvarene.

Folkens, jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet:

Ventetida er over...