Eh-Oh!

Teletubbien Po har for lengst overgått ekornet i popularitet. Dessverre er det jo slik at jo mer populær et kosedyr er -> desto oftere er det med ut på tur -> desto større sjanse for å glemme det igjen.

Forrige søndag ble Po igjen hos noen venner på Tåsen etter et kaffebesøk. Det gikk i grunnen ganske greit. Vel vitende om at jeg skulle treffe herr Tåsen allerede på torsdag, forsikret jeg Ulrikke om at hun [1] snart ville være hjemme igjen. Allerede neste morgen fikk jeg en MMS, som spesielt Ulrikke ble glad for:

Dette var betryggende. Ikke bare smiler den (skjønt jeg synes nok blikket er litt stivt), den får åpenbart også mat, ja, til og med sitte til bords.

De neste par dagene ble Po stadig bragt på bane, men Ulrikke slo seg raskt til ro da jeg forsikret om at den snart ville være tilbake. Po var imidlertid såpass sterkt savnet, at da herr Tåsen fortalte at han skulle på en jobbreise til Bergen, og ikke hjemom før vi skulle treffes, ba jeg pent om at han måtte gjøre plass til Po i kofferten.

Dagen etter fikk jeg dette bildet:

Ulrikke ble begeistret, men selv syntes jeg dette så i overkant dekadent ut. Jeg mener, er man i Bergen kan man vel gå på Garage å ta en øl eller fem. Ikke velte seg i gåsedunsdyner med satengtrekk, og drikke champagne fra minibaren.

Men teletubbier er åpenbart jordnære skapninger, for da jeg traff Po igjen på Oslo Mek torsdag, var den like fornøyd med en Guinness:

Jeg skulle gjerne avsluttet fotonovellen med et bilde av Po gjenforent med ullungen. Men det går ikke: Lørdag ble Po gjenglemt da vi var i fødselsdagsselskap hos Ulrikkes fetter, så nå frister den tilværelsen på Torshov. Garantert uten champagne og Guinness.

[1] Ifølge Wikipedia er Po en jente! Jeg har fått med meg homseryktene rundt Tinky Winky, men trodde ellers teletubbiene var aseksuelle.

---

Ved å skrive og publisere dette, har jeg forøvrig brutt en regel jeg har levd etter i alle år: Aldri poste innlegg hvis jeg ikke synes jeg har noe å si. Den faste bloggleser vil vite at det på ingen måte trenger å være noe viktig jeg har på hjertet. På ingen måte! Men jeg har (til nå) avstått fra å oppdatere bare fordi det er lenge siden sist.

Etter hva skjer, 'a-reaksjoner fra stadig flere hold, har jeg imidlertid sett meg nødsaget til å skrive noe. Og så ble det et innlegg om Teletubbies. Dét er vel ganske symptomatisk.

Snart reiser jeg til Thailand, så det kan bli en stund til neste gang også.

Oppdatering 3/12:

Som jeg tenkte! Po har tilbragt noen dager på Betty Ford-klinikken (avdeling Torshov). Den har ganske riktig vært på vannvogna, bekreftet søs per bildemelding i dag. Dette er selvsagt kun av det gode. Etter bergensoppholdet fryktet jeg Paris Hilton-takter fra den kanten, og det hadde vært vanskelig å forene med det (tross alt) ganske tilbaketrukne livet på Hellerudtoppen.

Mer alarmerende var det å se hvilke kummerlige kår den godt vante teletubbien har levd under:

Svært lite glamorøst på (rote-)kommoden i entreen.

Godt, da, at Po nå endelig er hjemme igjen, og fikk se Drømmehagen på Ulrikkes fang:

Verdens beste låt

En radiokanal jeg pleier litt nærmere omgang med enn jeg liker å innrømme, er i ferd med å kåre "Topp 1000 fra de siste fire tiår". Altså de tusen beste låtene fra 1970 og frem til nå. Lytterne oppfordres til å sende inn sine topp ti-lister, i rangert rekkefølge. (Dette er jeg motstander av. Jeg mener det i utgangspunktet er nærmest umulig å plukke ut verdens ti beste låter. Om man i tillegg skal rangere dem blir oppgaven helt uoverkommelig.)

Hver dag presenteres nye lister. Listeglad som jeg er, har jeg en viss glede av å høre om dem. Noen ganger er det kjendiser som bidrar. (Ole Evenruds gode navn og rykte sank som en sten. Men jeg var forsåvidt klar over at han hadde en uforholdsmessig høy stjerne hos meg, så han har vel egentlig bare havnet på sin rettmessige plass.) Men som regel er det mannen i gata som presenterer sin liste.

Jeg har levd så lenge at jeg hverken blir sjokkert eller provosert av musikken som spilles. Litt overraskende er det at 80-tallsmusikken er til de grader sterkt representert, men det skyldes nok at min generasjon ++ later til å være kanalens målgruppe.

Gjengangere på listene er Pink Floyd, Bruce Springsteen, Simple Minds og Nazareth. Ikke mine favoritter (bortsett fra Springsteen, da, han har nok en låt inne på min topp ti også), men jeg kan jo se hvorfor de er med. Og låter som Hotel California, I Wanna Know What Love Is, Stairway To Heaven og Total Eclipse Of The Heart er jo uomtvistelig klassikere, selv om de ikke akkurat er mine favoritter.

I ettermiddag ble jeg likevel rykket litt ut av balanse da en dame fra Vestfold utbasunerte sin nummer én på topp ti-listen. Naturligvis uten å skamme seg det aller minste, og tilsynelatende også uten å erkjenne at dette er et mildt sagt pussig valg. For vi snakker tross alt om den aller beste låten som noen gang er laget her. Ikke beste norske 80-tallslåt, ei heller beste senåttitallslåt.

Nei, man kan velge helt fritt fra absolutt alle låter som er laget, 40 år tilbake i tid. Ikke bare fra Norge, eller Skandinavia (Sverige!), men fra Amerika, Europa, hele verden! (... melkeveien, universet og så videre...) Det er ganske mange sanger å velge mellom. I følge denne personen er den aller beste låta som noen gang er laget *fanfare* Downtown med One 2 Many.

Du husker dem ikke, sier du? Det er ikke så rart, for dette norske one hit wonder-bandet utmerket seg ikke stort. Ikke utover å være representert på en sommerkassett fra Posten (det er der jeg har dem fra), samt å bli brukt i en reklame for et nytt kjøpesenter i Skien ved navn Downtown.

OK, jeg overdriver litt. Låten herjet vel også i nedre del av hitlistene rundt omkring i Europa, og var muligens stor i Japan. Men dere skjønner hva jeg mener. Downtown er ikke verdens beste låt! Den befinner seg ikke i kategorien man kan velge verdens beste låt fra. Det blir litt som å si at Bombadilla Life er den beste låten som noen gang er laget. Morten Harkets A Kind Of Christmas Card. Eller en av låtene til Ace Of Base. Hadde det enda vært Downtown med Petula Clark! Da hadde jeg vært med på notene. Men One 2 Many? Tror ikke det, gitt.

Kamel skyllet ned med kaffe latte

Da vi skulle kjøpe barnevogn falt valget på en av de mer hippe og trendy modellene på markedet. Ettersom jeg svært ugjerne vil ha på meg at jeg prøver å være hipp og trendy, føler jeg stadig for å rettferdiggjøre valget, både overfor meg selv og andre.

(Kortversjon: Vognen er nett, og veldig god å trille både i skogen og på asfalt. Den kan vendes begge veier, er dessuten stilig, og lett å slå sammen. Da blir den klin liten, og passer godt inn i Polly (som også er liten og nett).)

- Så lenge jeg holder meg unna ekstrautstyret, har jeg sagt til meg selv, for å forsvare innkjøpet. Vognen kan nemlig styles opp med diverse tilbehør i samme merke. Som parasoll, kaffekoppholder, stelleveske og dunpose. Det finnes utallige trekk til den, i alle kvaliteter og kulører, slik at man kan bytte farge etter humør. Det arrangeres egne vogntreff (I kid you not), hvor man kan gå for å vise frem sitt nye limited edition-trekk i denim. I følge en artikkel i Dagens Næringsliv, er det ikke uvanlig å hilse inneforstått på andre med samme vogn.

Og jeg har jo merket det. Her oppe i høyden ser jeg knapt noen med maken vogn, mens i Bogstadveien, på Grünerløkka og andre kule steder er det tett mellom dem. Likevel føler jeg meg bekvem med min egen røde og grå nedstrippede vogn. Den er virkelig veldig god å trille, smal og lett, og dermed lett å buksere inn og ut av kollektive transportmidler. Og den er fin, synes jeg (det må nevnes).

Som jeg har skrevet om tidligere er jeg ingen tilhenger av kaffedrikking på gaten. Nå som jeg ikke sitter inne på jobb om dagen, men stadig er på farten, har jeg imidlertid fått et visst behov for å gjøre det selv. Og det er upraktisk å ha Ulrikke under armen og kaffekoppen i én hånd, mens jeg styrer vognen med den andre. Uten at dét har fått meg til å engang vurdere å kjøpe kaffekoppholder.

Men man har som kjent en mening til man får en annen. Da jeg i går fikk se en koppholder på nært hold, kjente jeg et brennende ønske om å likevel ha en selv. Så i dag kjøpte jeg både kaffe latte og holder på Kaffebrenneriet. Jeg monterte den straks (det fulgte med en stjerneskrutrekker!), og resten av dagen rekte jeg gatelangs og agerte trendy og urban mor. Så får jeg heller tåle å bli slått i hardtkorn med vogngærningene. (Skjønt blant dem får jeg vel ikke innpass siden koppholderen ikke har den rette logoen.)

Når en slik t-skjorte engang finnes

... hvordan kunne jeg la være å kjøpe den?

Skjønt jeg orker nesten ikke tanken på hvilke hengemyrer av noen konversasjoner den kan avstedkomme for eksempel ute på byen [1]. (For ti år siden ville jeg elsket det.)

[1] Og ute på byen er jeg jo støtt og stadig nå for tiden. (Not.)

"Se mitt søte barn" kap. IVXII

(Dette er det siste innlegget i denne uendelige serien på lenge, det lover jeg.)

Ulrikke er svært opptatt av skaut for tiden, ikke minst fordi hennes dyrebare ekorn bærer nettopp dette hodeplagget. Alle skaut på t-banen kommenteres høylytt. Og ikke bare én gang. Skautet kan gjerne være samtaleemne under hele reisen, og hun lar seg bare midlertidig distrahere bort fra temaet.

I dag morges fikk hun øye på to kvinner med skaut diagonalt overfor oss så snart vi hadde satt oss ned. Jeg håpet svakt at ikke de - som oss - skulle være med helt til Smestad. (Den turen tar nesten 25 minutter.) Snakket om skaut avtok imidlertid raskt da det lille matvraket oppdaget at de satt og spiste. - Mat! utbrøt, nei, forlangte hun straks. Med lav stemme sa jeg at hun skulle få mat når vi kom frem til mormor.

Men de hadde hørt henne alt, og en av dem brøt straks en bit av böreken sin, og ga den til Ulrikke. Heldigvis takket hun med høy og klar stemme, både da hun fikk den, og etter at den var fortært.

Sin mors datter

Det var helt umulig å få Ulrikke til å sove i sted. Hun var åpenbart kjempetrett, men nektet å sitte i vognen, og laget scener inne på Platekompaniet. Etter en opprivende skifteseanse, visste jeg ikke mine arme råd.

Før jeg kom ut fra stellerommene, og fikk øye på inngangen til Clas Ohlsson. Selv blir jeg fylt av lede, helt matt og fullstendig tappet for livslyst straks jeg setter mine ben i den svenske duppeditt-kjeden. - Det kan ikke skade å prøve, tenkte jeg, og vrengte inn i butikken.

Da vi gikk langs den tredje reolen sov hun dypt. Det er første gang jeg har fått noe ut av et besøk på Clas Ohlsson.

Nesten ikke tilstede

Macen min er levert til reparasjon, og kommer til å være borte i en uke eller to. Til alt hell fikk jeg en iPod Touch til bursdagen, men grensesnitt såvel som funksjonalitet gir meg langt dårligere bevegelsesfrihet på nett enn jeg er vant til (og setter pris på).

Der jeg bodde deler av oppveksten min, forsvant strømmen til stadighet. Det var ikke store dramatikken i dette; den var som regel tilbake etter noen timer.

Selv om vi altså var vant til at strømmen gikk, var det vanskelig å venne seg til det. Også mens det sto på. Jeg husker disse strømbruddene som hyggelige. Stearinlys og lommelykt ble funnet frem. Eventuell middagsmat måtte vente. (Jeg har alltid vært mer glad i brødskiver enn varm mat.)

Så satt vi der, da. Kakao var nærliggende, mente én. Bedende barneblikk møtte de voksnes. Helt til vi kom på at kakao krevde varm komfyr. - Nå, men la oss nå sette på TVen! På vei bort til apparatet husket man. De andre lo. Det gikk sport i å lure hverandre til å sette kursen mot et elektrisk apparat. Slik gikk kvelden.

Og nå. Jeg vet utmerket godt at macen er ute av huset. Likevel henger ikke hjernen helt med. Den styres av reflekser, og vil hele tiden sjekke mail, eller busstidene på Trafikanten. - Å nei, husker jeg straks, og synker tilbake i sofaen igjen. I neste nu: - Ah, da kan jeg jo benytte anledningen til å brenne den CDen jeg lovet å lage! Men nei.

- Lurer på hva slags vær vi får i morgen? Jeg farer opp igjen, før jeg innser at også Yr er utenfor rekkevidde. Vel, kanskje jeg heller skal se på TV. - Mon tro hva som går? Men også VGs TV-guide er jeg avskåret fra. Telefonkatalogen, Filmweb, IMDB, Six Feet Unders Episode Guide. Blogger, forum og nettbutikker. Bildene mine. Muligheten til å se gamle SATC-episoder på DVD. Jeg må bare innse at en stor del av min aktivitet (i hvert fall delvis) foregår via macen.

Dog er det godt å bringe i erfaring hvor lite jeg savner Facebook. Og heldigvis holder jeg på å lese det som må være årets beste bok.

(Da jeg hadde skrevet dette trykket jeg på Save, og løp ut i entreen for å hente iPoden. Den burde lades før jeg reiser til fjells i morgen, kom jeg på. Men det går jo ikke. Sukk.)

Den beste handlelappen

Funnet på ICA Jordal 25.09:

Så kort og fyndig kan det gjøres! Ren hverdagspoesi (skjønt den hadde vært enda bedre hvis det sto
4 øl
sigg
digg).

Noe sier meg at handlelappens opphav ikke er spesielt god i Kims lek.

TV-høsten

Seersuksess for Ylvis, melder Dagbladet. Et par uker etter at jeg ga programmet nokså lunken forhåndsomtale.

Noe av det samme skjedde da Skal vi danse begynte på TV2. Jeg så det aller første programmet, og dømte konseptet nord og ned. Både i bloggen og til alle som gadd høre på meg. Det var liksom for døllt til å kunne slå an, mente jeg. (Stikkord: Selskapsdans, mennesker som har selskapsdans som jobb, paljettkjoler, C-kjendiser, kjipe programledere. For å nevne noe.)

Skal vi danse er vel en av TV2s største suksesser noen sinne, og jeg innser at jeg ikke har noen fremtidig karriere i Geelmuyden.Kiese.

---

Mer TV: I skrivende stund ser jeg Charterfeber på TV3. Jeg har hørt en del om programmet i det siste, og har blitt litt nysgjerrig.

Vel. Selv om det å ta løpefart og sparke inn åpne dører er en favorittgren, har jeg ikke særlig mange ord nå.

Jeg sitter litt med samme følelse som da vi leide Himmel og helvete en ekstremt fyllesyk søndag tildlig på 1990-tallet. Genial idé, mente alle. Den skulle visst være så dårlig at den var morsom.

Bare at den viste seg å være langt beyond det. Latteren forstummet raskt. Den lystige dagen derpå-stemningen ikke bare dalte, men klasket i gulvet, allerede før Lillebjørn var reist til København. Jeg ble uvel, andre ble aggressive. Én person satt frådende i et hjørne med telefonkatalogen oppslått. Han ville ringe Sigrid Huun. Dette måtte påtales, mente han. Det endte med at alle gikk hvert til sitt, uten kebab.

Et innlegg skrevet i affekt

I motsetning til hva som er tilfelle med t-banene og trikkene i Oslo, er bussparken ganske ny og fresh. Det er lenge siden man satt i mugne seter på 20-bussen, med vannet fra trekkspilleddene silende ned i nakken. De nye bussene har også senkefunksjon ved midtdøren, slik at det skal være enkelt å stige av og på med barnevogn eller gåstol.

Så bruk den da, for helvete!

Jeg er som tidligere nevnt ikke tilhenger av å fortelle folk hvordan de skal gjøre jobben sin. Jeg har derfor aldri ropt en anmodning om dette til sjåføren, der jeg bakser og sleper for å komme meg av eller på bussen. Men jeg vurderer å sende en mail til Ruter. (Jeg er bare så veldig lite glad i barnevognsutring.)

Bortreist på dagen

I min tid som profesjonell avisleser stusset jeg ofte over hvor mange mennesker som rykker inn en annonse i lokalavisen i anledning sin fødselsdag under vignetten "Dagen feires ikke".

Dette er som kjent ikke min stil. Min 36 årsdag feires såvisst, og jeg har som vanlig flagget den høyt i flere uker. Men jeg kan kan knytte en annen fødselsdagsspalteklisjé til den, nemlig "bortreist på dagen". Bursdagen feires i Berlin, med piker, vin og sang. Hvis tidsinnstillingen i MT virker, vil jeg likevel publisere det obligatoriske diadembildet i anledning dagen:

Kristiane (36)

Og kavalkade:

Kristiane (30)	Kristiane (31)	Kristiane (32)
Kristiane (33)	Kristiane (34)	Kristiane (35)

Dagens spørsmål: Hvordan kan håret mitt ikke ha vokst på ett år?! På den annen side har det skiftet farge, så jeg bør vel ikke klage for høyt.

Trøfler og timotei

Hver gang jeg er innom en tax free-butikk, er det obligatorisk å stoppe opp foran La Prairie-hyllen for å knise av prisene. Det er mange år siden jeg første gang leste i avisen at Gimle parfymeri ikke klarte å ta inn nok av den eksklusive kaviarkremen som koster mange tusen kroner krukken. De ble revet vekk straks de kom inn i butikken. Jeg, som selv holder meg med Dermalogica-produkter, og slett ikke går av veien for å svi av penger på tull og tøys, trodde ikke mine egne øyne.

Jeg blir ikke like rystet av La Prairie lenger, snarere litt lattermild. Jeg har dessuten bragt i erfaring at kremen ikke lukter kaviar. Første gang jeg leste om produktene, syntes jeg nemlig dette var nesten like sjokkerende som prisen. Hvem har lyst til å smøre kaviar i ansiktet, liksom.

Derfor kom jeg til meg selv igjen før jeg traff bakken da jeg oppdaget en hvit trøffel-hårsjampo hos frisøren min i går. Hvit trøffel-sjampo, faktisk. Trøffel er noe av det aller beste jeg vet, men jeg er ikke hypp på at håret mitt skal lukte av det. (På samme måte som jeg ikke har noe ønske om en parfyme som lukter rå kjøttdeig.)

Nå viste det seg at sjampoen ikke luktet trøffel i det hele tatt (hvordan klarer man å skjule en så fremtredende duft som trøffel?). Men ideen! Å komme på noe slikt. Jeg synes det er utrolig. Jeg er dessuten av den oppfatning at trøfler bør spises, ikke skylles ut med badevannet.

---

Og en ting til: Såvidt jeg forstår av reklameplakatene som henger over hele byen, dreier det nye TVNorge-programmet Ylvis møter veggen seg om at de to brødrene på forskjellige måter skal hive seg inn i en isoporvegg. Det høres morsomt ut, gitt.

Musikalske svin på skogen (Eller: Rystende bekjennelser)

I et forsøk på å ... tja... ikke fornye meg akkurat, men kanskje heller å høre på noe annet for en stund, tømte jeg nylig den lille iPoden min for Perssons Pack, Lars Winnerbäck og svensk punk. Jeg innså i et klart øyeblikk at jeg trengte en pause.

Da jeg skulle laste inn ny musikk, ble jeg litt rådvill. Jeg visste at det måtte bli en del Springsteen. Det har ligget i kortene siden hans to konserter på Valle Hovin tidligere i sommer (til tross for at jeg ikke var på noen av dem). Ellers fant jeg plass til Eels, Chumbawamba og Dylan (som sagt, målet var ikke at jeg skulle fornye meg). En del Jokke, nesten hele Tracey Ullmans You Broke My Heart In 17 Places, litt Lou Reed og Bowie.

Men innimellom dette plukket jeg også frem noen gamle favoritter fra min mørkeste katalog. Altså enkeltlåter jeg liker, men som man bare ikke kan være bekjent av å høre på. Merk at jeg i denne sammenheng ikke snakker om låter som Total Eclipse Of The Heart, Fredag med Geniale Griser eller Hotel California. Safety Dance med Men Without Hats, She's So High, Seasons In The Sun og Baby One More Time havner heller ikke i denne kategorien.

De ville sikkert gjort det hos mer pompøse og selvhøytidelige mennesker, men det er lenge siden jeg sluttet å være PK på musikkfronten. Jeg mener at alle disse sangene har en viss sjarm, selv om jeg ikke direkte kunne argumentert mot at de også er dølle.

Nei, jeg snakker om langt mer graverende tilfeller av dritmusikk. Men jeg lastet skamløst og frydefullt inn mine mørkeste musikalske hemmeligheter. iPoden er en Shuffle uten display, og ulåtene ville være like vanskelig å avsløre som ufresht undertøy. Altså nesten helt trygge for omgivelsene - men ikke helt. For ville det ikke være typisk at du nettopp den dagen du trakk på deg en gammel, morken Sloggi, ble påkjørt så buksene måtte klippes av deg? Eller at du havnet på byen og bare måtte fontenebade på vei hjem?

Eller, som i dette tilfellet, skulle kjøre bil til Göteborg med to kamerater. DJ Kri var selvsagt godt forberedt, men da vi satte oss inn i bilen kom det for en dag at CD-spilleren ikke virket. - Men da tok du vel med iPoden din, spurte jeg sjåføren. Det hadde han ikke gjort (!). - Men du har vel din med?, parerte han raust. Straks kjente jeg en blanding av skam og ergrelse stige opp i meg.

Under normale omstendigheter ville tidligere nevnte DJ Kri frydet seg. Frie tøyler over bilstrereoen i nesten fire timer! Men så var det den nylig foretatte utskiftningen av musikken, da. For jeg visste jo at innimellom den normale, gode og nokså forutsigbare musikken, befant følgende låter seg:

Det vackraste - Cecilia Vennersten
I Guess That's Why They Call It The Blues - Elton John
Didn't We Almost Have It All - Whitney Houston
Greatest Love Of All - Whitney Houston
Hold Me Now - Johnny Logan

Hva er det med svenskene?

Jeg har et nært og varmt forhold til Sverige. Musikken, språket, og Liseberg. Lyckans ost, små röda stugar, og Olof Palme. Sverige er på så mange måter bedre enn Norge. Likevel er det gjerne noe som skurrer år man besøker landet. Dette har jeg ikke klart å formulere i tankene engang, før det ble satt ord på i et blogginnlegg tidligere i sommer. Et innlegg det (utrolig nok) ikke er mulig å linke til, så jeg må sitere deler av det her i stedet:

Sverige, 23. juli 2008: Med tanke på hvor mange besøk det blir i løpet av et år, så skal ingen få påstå at vi nordmenn ikke setter pris på vårt naboland i øst. Og vi kan vel litt generelt og overflatisk si at på denne kloden er det intet folkeferd som ligner mer på oss. På de fleste områder, ihvertfall. For det er en del forskjeller også, som man merker ganske godt etter en stund. Ferien i år tilbringes såpass nær svenskegrensen at det nesten daglig blir en liten tur over Svinesund. Og da ber man jo nærmest om trøbbel. Ikke noe seriøst, men likevel fullgode eksempler på forskjellene i svensk og norsk lynne. Det første jeg la merke til, var at i forbindelse med ombyggingen Thon foretar på Nordbysenteret så har parkeringsplassen blitt merkbart mindre. Her i landet hadde vi muligens løst det ved å la folk parkere litt her og der, og heller tatt det påfølgende kaoset og de sinte påstandene om dårlig kundebehandling med et skuldertrekk. Så ikke i Sverige! Der plasserer man 4-5 vektere (i brune skjorter, kunne jeg ikke unngå å legge merke til) rundt omkring på plassen, og kommanderer kundene til å parkere på de oppmerkete plassene. Ikke spesielt alvorlig, men jeg følte ihvertfall en ubendig trang til å parkere akkurat der det passet meg. (...)

(Hele innlegget kan leses her (bla nedover til 31.07.08).)

Da falt brikkene på plass. Akkurat sånn er de, svenskene. Mitt inntrykk er bare forsterket etter å ha tilbragt en snau uke i Halmstad. Svenskene er rare. De har rigide regler for alt. Samt en ubendig trang til å følge dem. I hvilket annet land er det forbudt å snakke i mobiltelefon mens man fyller bensin? Illustrert med forbudsskilt på bensinpumpen, selvsagt.

En dag sto jeg i kø i en kiosk inne på et kjøpesenter. En vanlig svensk kø. Det vil si lang som et vondt år. Om man leter etter en minibank i vårt naboland, er det bare å kikke seg rundt etter en dritlang kø. Der er minibanken, og menneskene står saktmodig i køen, uten så mye som et sukk av kjedsomhet. Slik var denne kioskkøen også.

Da det omsider ble min tur, viste det seg at personen i kassen ikke var villig til å ekspedere meg. Det gikk litt tid før jeg oppfattet hva som var problemet: Jeg hadde ikke kølapp!

I denne kiosken, der 8-10 mennesker sto pent på geledd bak hverandre og ventet på tur, hadde de kølappsystem. Jeg ble nå oppmerksom på at alle som sto bak meg hadde en kølapp som de tviholdt mellom tommel og pekefinger. Mitt betimelige spørsmål om hvorfor i all verden man sto på rekke og rad i en kø når det var kølappsystem, ble ikke besvart. Men jeg ble bestemt geleidet i retning kølappautomaten.

Vantro måtte jeg innse at de slett ikke var villige til å la nåde gå for rett, og la meg slippe til. - Men jeg har jo stått i køen sammen med de andre, innvendte jeg. - Det er jo min tur. Da henviste de (begge de ansatte var nå involvert i saken), litt strengere, til en plakat hvor det sto at man måtte trekke kølapp. Det sto på plakaten, og det var ingenting de kunne gjøre.

(Om jeg trakk en lapp og stilte meg i køen på nytt? Særlig. Snarere gikk jeg bannende derfra.)

Hver dag bød på en rekke fortredeligheter av denne typen. Store og små.

I går skulle jeg og min venninne på konsert med Lars Winnerbäck. Utendørs! Å arrangere utendørskonserter kan de, svenskene. For noen år siden så jeg og store deler av min familie Winnerbäck i Pinneviken i Lysekil. Et fantstisk flott konsertsted i havgapet, med svabergidyll og store plener. Brottet i Halmstad skulle visst være mye av det samme, og jeg gledet meg kolossalt.

I løpet av dagen diskuterte vi hvorvidt det ville være mulig å ha med seg pappvin på konserten. Gleden ved å drikke medbragt vin på utendørskonsert i Norge ble vel stengt for oss omtrent da bag-in-boxen ble lansert. Men svenskene har vært adskillig mer liberale på dette området. Min venninnes mann, som hadde tilbragt tre uker i strekk i Halmstad, hadde ingen tro på det. Han mente at det helt sikkert var forbudt med medbragt drikke, og om det i det hele tatt var øl å få kjøpt på området, måtte vi forvente at det var mellanøl. Min venninne og jeg var litt mer optimistiske. Vi ble enige om å ta sjansen, og puttet en 1,5 liter i vesken.

Da kontrollørene fant den, påpekte min venninne med den skyldbetyngedes hurtighet at - På plakaten står det bare et det ikke er lov med GLASSflasker. Det ble mye nøling og karakteristiske, svenske - Aa-aa fra kontrollørenes side. Min venninne og jeg så sjokkert på hverandre. Fordi 1) Fantes det virkelig ingen klar regel eller noe forbud?! og 2) Hvordan kunne dette være en ny problemstilling når portene hadde vært åpne i to timer?

Etter å ha tygget litt på saken, lot de oss slippe inn med pappvinen. For, som de resonnerte seg frem til: Det sto jo bare at glassflasker ikke var lov. Vi jublet, og nå fulgte noen sorgløse timer i gresset. Med vin. For ikke å snakke om da Lasse entret scenen! Vi sto langt fremme, og jeg har nesten aldri sett så bra på en konsert. Det var også uvanlig god plass, la jeg merke til. Mot slutten av konserten fikk jeg lyst til å gå enda lenger frem, for å oppleve trykket og stemningen rett foran scenen.

På vanlig maner begynte jeg å trenge meg fremover, men jeg kom ikke mer enn en snau meter før det var full stopp. Jeg ble nærmest tatt i nakkeskinnet, og slengt tilbake på plassen min. Publikum var i kok. Og ikke på grunn av den flotte konserten vi opplevde sammen. Nei, de var fortørnet og rasende. Jeg hadde forsøkt å presse meg frem, og ta noen andres plass. Jeg hadde brutt regelene. Det var særlig en høy mann jeg tror hadde mest lyst til å stoppe konserten for en stund, så vi kunne ta en allmøte om saken, og bestemme hva straffen skulle bli.

Jeg er selv ingen tilhenger av bøllete opptreden på konserter. Men rett foran scenen på en rockekonsert, kan man ikke forvente å stå helt i ro, med god avstand til sidemannen, og andektig nyte musikken. Det finnes som regel en plass for det også, men den er mye, mye lenger bak.

Å stå rett foran scenen er tøft og hardt. Det er klart man kan bli litt forbannet i kampens hete, men man blir fort venner igjen. For man vet jo at der man står, svett og glad med en annens albue trykket inn i ribbena, at de som kjemper seg frem på denne måten digger musikken like høyt som du gjør. Rett foran scenen på konsert er det den sterkestes rett som gjelder.

Men på Brottet var det ingen glede, ingen begeistring. Publikum sang riktignok, alle sammen, med litt mutte, alvorlige ansikter. Bortsett fra seansen da de gikk sammen om å sette meg på plass, fremsto de like engasjerte som plankton.

Jeg skjønner i grunnen godt at Lasse takket for seg uten å spille Kom änglar som siste, aller siste ekstranummer, slik han pleier å gjøre.

Seks måneder siden i dag

I dag er det et halvt år siden vi fikk Ulrikke. En god anledning til å gå amok med en bildebonanza fra de hittil beste seks månedene i mitt liv.

(Ut fra bildene å dømme, er 17. mai den største nedturen etter at vi kom hjem.)

Ekornet

Et ekorn (eller "å-orn", som Ulrikke sier med en viss (mener jeg å høre) kinesisk aksent) er det første kosedyret hun har festet seg ved. Hun går stadig rundt med det i hånden, koser det, og det må alltid være med ut på tur.

I tiden etter at vi kom hjem har gavene strømmet inn. Mest den første tiden, selvsagt. Hver dag kom det kaffegjester som bragte presanger, så da hun fylte to år en måned etter hjemkomst var det eneste uvanlige for Ulrikke antall besøkende på en gang.

Hun var nokså fortørnet (men tok det pent) første gang hun opplevde at en presang ikke var til henne. Jeg har skrevet hundrevis av takkekort, til familie, venner, kolleger og blogglesere. Og trodde jeg hadde kontroll.

Men så viser det seg at jeg ikke kan huske hvem som ga henne dette ekornet. Jeg tror (håper) det skyldes at hun fikk det sammen med noe annet, som jeg husker. (Jeg er egentlig ganske flink til å huske sånt.) Ekornet har rosa espadrillos, orange hale, og en mønstret kjole som matcher det hele. Er det noen som vil vedkjenne seg det?

Ulrikke og ekornet.

(Grunnen til at jeg spør er blant annet at jeg lurer på hvor det er kjøpt. Ettersom det er med overalt, skulle jeg gjerne hatt et i bakhånd...)

Forutsigbar er hun, i hvert fall

Jeg har sittet på hendene mine for ikke å kommentere dette og dette på sedvanlig, surmavet ungdommen nå til dags-vis. Men det holdt bare så lenge.

Den nye måten å nyte campingtilværelsen på har fått navnet «glamping» på folkemunne, en forkortning for glamorøs camping. Luksustelt, skjønnhetspleie og trendveiledning er ikke lenger uvanlig innslag på sommerfestivaler.

På årets Hovefestival byr for eksempel motemagasinet Cosmopolitan på gratis hjelp fra både sminkør og frisør i sitt eget telt.

Make up-artist Mari Thorsen jobber for sminkemerket Artdeco og har i to dager nå hatt stand med motebladet Cosmopolitan på området. Hun mener støvel/shorts-moten har nådd sin absolutte peak denne sesongen - og at man ikke får se den igjen på festivalene til neste år.

Ikke at det egentlig er noe å si. Annet enn at:

1) Det var noe annet da jeg var ung.

2) Støvler og shorts? Det gikk da jeg med allerede i 1991.

... samt å stille det betimelige spørsmålet - Hva i all verden gjør en Cosmopolitan-stand på en rockefestival?! (Men undertegnede spurte tidligere i uken seg selv (og andre) om hva Jay-Z gjør på en rockefestival. Så jeg er åpenbart helt, helt i utakt med nesten alle i hele verden.)

(Og glamping er det teiteste ordet siden Brangelina. Vekk. Med. Det. Nå.)

--

Forøvrig er jeg av den oppfatning at de nye melkekartongene med vindu og målestreker på bidrar til å sløve sansene. (Og hvis det er noe jeg ikke har behov for i disse permisjons-/ferietider, så er det å få sansene sløvet ytterligere.)

PGB og Bob

I en tid der annenhver radiokanal igjen har Postgirobygget [1] på høy rotasjon, kan det virke merkelig å henge seg opp i dette. Men jeg må bare få det ut: Den første singelen fra den siste platen til Gatas Parlament er muligens den kjipeste låten jeg har hørt i hele mitt liv. Den er så seig, så sløy og fremfor alt enerverende, at hjernen min kortslutter, og jeg er nær ved å bli fysisk utagerende når jeg hører den.

At det er dem som står bak, og ikke nevnte høybygg, Ravi, eller annet døllt band, gjør det selvsagt ekstra ille. Gatas har jeg alltid satt høyt, både musikalsk og i holdning (over underholdning).

På den musikalsk hyggelige siden, vil jeg gjerne nevne at min siste tatovering, som er et Dylan-sitat, ble gjenkjent av en person jeg traff. (Han brøt ut i sang av Jokerman da han så den.) Det er første gang det har skjedd, og da min venninne, som bivånet det hele, spurte om jeg var litt imponert, var mitt umiddelbare svar at jeg heller er litt uimponert av alle andre. Men tatt i betraktning at ikke engang min far tok sitatet da han nokså misbilligende ble presentert for tatoveringen, synes jeg i grunnen det var ganske godt gjort.

[1] Det drøyeste av alt er at det virker som det elendige bandet har en ny låt nå, der omkvedet i refrenget er - (...) en solskinnsdag. Og nettopp dét var da vitterlig tittelen på deres første, stadig overspilte møkkalåt? Det virker unektelig en smule desperat.

Her kommer den varme, kjipe tida

Neida. Jeg elsker det varme været vi har om dagen. Men med sommeren og varmen kommer også angsten, som ikke akkurat har fortatt seg etter at det ytterste mareritt inntraff for to år siden.

Det er kanskje en overdrivelse å påstå at jeg ikke har hatt en rolig stund etter at jeg fant et flere kvadratmeter stort edderkoppnett (med innhold) inne i mitt soveværelse. Men at hendelsen er i mine tanker daglig nå på forsommeren, er i hvert fall sant.

Og i dag skjedde det igjen. I kveld skulle jeg trille Ulrikkes vogn fra terrassen, hvor hun hadde sovet ettermiddagslur, til forsiden av huset. Idet jeg grep tak i styret, sto det en sky av bittesmå edderkopper opp i luften. Jeg ble oppmerksom på de tynne, tynne silketrådene som spant helt bort til husveggen. Jo mer de ble satt i bevegelse av min inngripen, jo flere ørsmå edderkopper fikk jeg øye på.

Siden har mitt sinn vært i en lite harmonisk tilstand. Det positive er selvsagt at skrekkscenarioet inntraff utendørs. Samt at jeg denne gang ikke var alene hjemme. Men jeg har følt meg kvalm og syk hele kvelden, og tankene kretser uopphørlig om det som skjedde. I mine beste stunder hvisker jeg til meg selv at det kanskje bare er ett nett per husstand. Nå som dette er borte (og ikke bare uskadeliggjort), kan jeg slappe av resten av sommeren. Men jeg vet jo at det ikke er sant.

P.S. Jeg er forresten svært innstilt på å ikke overføre mitt anstrengte forhold til de åttebente til Ulrikke. Så da det for et par uker siden krøp et eksemplar av arten opp på hånden min (det hadde sittet på lur på undersiden av styret), klarte jeg ikke bare å la være å slippe vognen (jeg var på vei nedover Rundtjernveien, som er meget bratt). Jeg lot sogar som (nesten) ingenting, og smilte beroligende til ungen mens jeg viftet frenetisk med den rammede hånden. Hvilket er et stort fremskritt i forhold til sist noe liknende skjedde; da hoppet jeg av sykkelen i fart da det krøp en edderkopp ut av giret og bortover mot hånden min.

WTF?!

Dette er det drøyeste jeg har sett på lenge.

Og at ingen har reagert tidligere? Det bekrefter mine fordommer om at kryssordløsende mennesker er ekstremt dølle og saktmodige.