Noen ganger når jeg kommer over gamle skolestiler jeg skrev på videregående blir jeg helt svimeslått av min egen genialitet - også i så ung alder da gitt! Det hender faktisk jeg føler det på samme måte når jeg kikker på gamle mattetentamener (jeg har et par stykker liggende), til tross for at disse er fulle av røde kommentarer fra læreren, og gjerne vurdert til en heller middelmådig karakter. Jeg blir ganske imponert over at jeg i det hele tatt har klart å regne meg frem til en nølende tegnet parabel, og at jeg har forholdsvis utvungen omgang med abc-formelen. Jeg innser dog at det kanskje ikke skal så mye til for å imponere meg på dette feltet.
I dag hadde jeg samme opplevelse med noe jeg skrev et annet sted for snart to år siden, i forbindelse med innflyttingen i den forrige leiligheten jeg bodde i, som jeg fant igjen og herved resirkulerer:
Mussolini i oppgangen
Å flytte er som kjent slitsomt og tidkrevene. Til tross for at det er en
stund siden jeg overtok nøklene til den nye leiligheten min, er det en del
ting jeg ikke har fått gjort, så som å få gravert inn navnet mitt på et
skilt til postkassen. Jeg har heller prioritert å få lyd i stereoanlegget,
få ting på plass i skuffer og skap, sette sammen møbler og å komme på nett,
for å nevne noe.
Her om dagen kom jeg fra IKEA, med en del flatpakkede esker, og påtraff en
nabo i gangen. En riktig solstråle, skulle det vise seg. Det første hun
gjorde var å gå til frontalangrep på grunn av IKEA-eskene jeg bar. Jeg hadde
vel ikke tenkt å legge den tomme embalasjen sammen med alt søppelet fra
håndverkerne som for tiden pusser opp badene her på huset? Det var nemlig
strengt forbudt, og når containeren kom ville den _kun_ ta med seg skrotet
fra håndverkerne.
Nå må jeg innrømme at jeg selvsagt hadde hatt til hensikt
å sette tomembalasjen sammen med rasket fra håndverkerne, jeg trodde jo ikke
at det var så farlig. Snarere lurt, siden jeg da ville unngå å fylle opp den
vanlige søppeldunken, men det sa jeg selvsagt ikke til henne. Så jeg sa
"nei, selvfølgelig ikke", men hun fortsatte og mase så jeg til slutt bare
måtte gå. Stemmen hennes gjallet i oppgangen og og fulgte meg helt til jeg
låste meg inn i fjerde etasje.
Senere på ettermiddagen skulle jeg hente posten, og da oppdaget jeg at
stripen med Dymo-tape med navnet mitt på, som jeg hadde på postkassen, var
revet av. På oppslagstavlen hang det en oppfordring til alle beboerne om å
få seg skikkelige navneskilt til postkassene sine. Jeg ble helt utrolig
forbannet. Hvilken rett har hun (for jeg er ikke i tvil om hvem som hadde
tatt affære) til å gjøre livet surt for både postbud og naboer?
Det som gjør det hele litt komisk er at det ikke akkurat er Notting Hill vi
bor i, det er snarere noe litt simpelt og stusselig over omgivelsene. Og
fordi badene for tiden blir pusset opp, står det utrangerte toaletter
overalt, samt annet søppel og rask. At noen har Dymo-tape på postkassen i
stedet for graverte skilt i messing, fremstår etter min mening som en
himmelropende bagatell.
Da jeg forsøkte å lete opp damen for å fortelle henne dette og mere til,
viste det seg at fuglen var fløyet. Nabo-nazien bor ikke engang her, hun
bare leier ut en leilighet i gården. Det var på en inspeksjonsrunde av
leiligheten (stakkars leietaker) hun hadde gjort disse uhyrlige
oppdagelsene.
Jeg blir faktisk redd av sånne mennesker.
(De av dere som frykter at jeg heretter vil publisere også gamle skolestiler i herværende blog, kan ta det helt med ro. Det vil neppe skje.)
Postet av: Kristiane at Juni 5, 2003 2:56 EM