Den nye Dylan

Jeg vet ikke hvor mange som husker debatten om nulling som herjet i 1998. To populære forfattere, Torgrim Eggen og Anne Holt ble nullet av Kulturrådets vurderingsutvalg. Hvilket betød at hverken Eggens ”Den nye Dylan” eller Holts ”Mea Culpa” ble funnet verdige å omfattes av innkjøpsordningen til bibliotekene.

Ekstra pikant ble det fordi Eggen kort tid i forveien hadde karakterisert Holt som en middelmådig forfatter. (Jeg håper han siktet til hele forfatterskapet hennes; om det kun var den aktuelle boken underdrev han kraftig.) Innspillet var også en kritikk av måten Holt bruker pressen - en kritikk som ikke har blitt mindre berettiget de siste årene.

Eggens bok burde etter min mening aldri vært nullet. Jeg sier ikke at det er stor litteratur, men han skriver morsomt og innsiktsfullt, om et miljø han kjenner godt. Men nok om det, det var slett ikke det dette innlegget skulle handle om. Bare én digresjon til, forresten: Den kulørte dagspresse gasset seg selvsagt i debatten om nullingen, og mange av krigstype-overskriftene ble ekstra morsomme når man føyde en k til n-ordet.

Den nye Dylan handler i korte trekk om en folkekjær artist og en institusjon i norsk kulturliv, den fiktive Sværre Sæverud. (Se for deg en blanding av Åge Aleksandersen, Jørn Hoel og Lillebjørn Nilsen.) Han har tatt fatt på siste strafferunde av karrieren, fyller snart 50 år og skal gi ut en ny plate, men er i ferd med å avsløre at han egentlig ikke har noe å fare med musikalsk. Selv om bokens hovedperson altså er fiktiv, vrimler det av skikkelser fra musikk- og underholdningsbransjen i romanen, og miljøet skildres detaljert og med glimrende satire.

Tilgi at det kommer en spoiler her, men boken er tross alt seks år gammel, så det kan umulig være så farlig. Mot slutten av boken er Sverre Sæverud virkelig i hardt vær, etter å ha opptrådt dritings i direktesendt lørdagsunderholdning på NRK (der han til programleder Ivar Dyrhaugs fortvilelse kommer med hatske utfall mot Halvdan Sivertsen). Siden lager han skandale i sin egen, storslåtte 50-årsfeiring på Grand Hotell, før han omkommer under dramatiske omstendigheter. Media har ikke vært nådige etter den forargelige oppførselen, men etter stjernens død får selvfølgelig pipen en annen lyd.

I boken bryter Eggen åndsverksloven, og presenterer sin egen tekst som Åge Aleksandersens hyllest til Sverre Sæverud:

Det var derfor med en viss forbløffelse og lattermildhet jeg fant dette på trykk i Dagsavisen da Björn Afzelius døde halvannet år etter at boken kom ut:

Jeg sier ikke at de to tekstene er like, men det er ingen tvil om at Eggen kjenner sine pappenheimere, og vet hvem som kommer på banen når grånende rockere faller fra.

Postet av: Kristiane at Mai 22, 2003 9:56 EM