Jeg bodde i mange år på Vålerenga, der det var det helt greit å kle seg som en østfolding på lørdagshandel i Strømstad når man skulle i butikken. Joggebukse var helt kosher, uformelige, utvaskede t-skjorter likeså. Jeg var flere ganger i kiosken i pysjamasbukse, ja faktisk sogar en gang på Jordal Bistro. Det er mildt sagt utenkelig å gå i pysjamasbukse på Café M, som nå er mitt nærmeste utested. På Majorstuen er folk elegant antrukket, også når de bare skal ut for å handle noen basale matvarer på Bunnpris. Jeg burde ha lært dette nå, etter å ha bodd i mondene omgivelser i ett år, men likevel begir jeg meg stadig ut i nærmiljøet iført joggebukse og uten sminke. Når jeg så står i kø blant poshe piker og fasjonable fyrer angrer jeg, og prøver å trekke hodet ned i jakkekraven, slik en skilpadde gjemmer seg i skallet sitt.
17. mai i fjor hadde vi nettopp flyttet inn i ny leilighet, og tilbragte formiddagen med å pakke ut. Det var utrolig varmt, så jeg var kun iført bikinibukse og en t-skjorte. I en av eskene jeg tømte fant jeg et plastdiadem innkjøpt i forbindelse med kronprinsbryllupet, som jeg satte på hodet og straks glemte. Litt utpå dagen hørte jeg et musikkorps ute i Jacob Aallsgate, og stormet ut på verandaen for å se. Jeg ble stående og henge over rekkverket og suge til meg inntrykk og atmosfære. Gaten badet i solskinn, og kombinert med bjerketrær, drillpiker og is-spisende, glade barn, var det som en instant-17. mai, rett i blodåren.
Plutselig oppdaget jeg at også naboene hadde trukket ut på sine balkonger da de hørte hornmusikken. De var kledd i bunad eller dress, og stirret på meg der jeg sto i mitt noe aparte 17. mai-antrekk, med et diadem som kronen på verket. Jeg rakk akkurat å se de bestyrtede ansiktene deres før jeg styrtet inn med brennende kinn. Antakelig trodde de jeg var ravende gal og innbilte meg at jeg var dronningen som skulle vinke til folket.
Dette opptrinnet er muligens årsaken til at vår gamle, elskelige nabo overhodet ikke virket overrasket da hun ringte på i går og jeg åpnet døren iført en minimal strandkjole i rosa frotté, til tross for at sneen lavet ned. Jeg holdt nemlig på å vaske badet, og blir alltid så våt når jeg skurer ned dusjkabinettet. Jeg rakk å hive på meg en hettejakke over, men er ikke sikker på om det gjorde saken bedre.
Apropos minimale kjoler: Da vi bodde i Torshovgata hadde vi fellesvaskeri i kjelleren. Det var rift om maskinene, og man måtte skrive seg på liste en god stund i forveien. En tidlig morgen vi hadde kommet fra interrail med nattoget fra København, så jeg mitt snitt til å vaske utenom turen min. Vi hadde vært borte i fire uker, og nesten alt jeg hadde av klær var skittent. Da jeg kom ut av dusjen slang jeg på meg det som lå nærmest og var rent, en kort og utringet variant av ”den lille sorte”; kjolen enhver pike med respekt for seg selv har i garderoben. Så løp jeg ned i vaskekjelleren mens jeg prøvde å regne ut i hodet hvor mange maskiner jeg ville rekke før de andre beboerne kunne kreve sin rett.
De tre(!) reparatørene som var hyret inn for å fikse tørketrommelen gjorde store øyne da jeg kom anstigende i aftenkjole og slippers med en diger IKEA-pose full av skittentøy over skulderen, før klokken ni om morgenen. Jeg på min side ble ganske forlegen, og trakk og dro i kjolen for å få den lengre i alle ender.
Postet av: Kristiane at Mai 4, 2003 8:58 EM