Hvorfor klarer jeg ikke å si fra?

- Hadde jeg vært 20 år yngre hadde jeg prøvd meg, erklærer han, og lener seg mot meg. Han har svømmende øyne, portvinsnese og hodet hans er dekket av noe som minner om gult kjønnshår. Deretter legger han i vei om at jeg ikke må ha komplekser for at jeg har ”litt for mye”. ”Det er godt å ha litt å ta i”, som han uttrykker det. Jeg venter bare på ”mye å ta i, mye å være glad i”, en klisjé som underlig nok ikke kommer.

Jeg får lyst til å gi ham et realt ballespark, men blir sittende like paff som den gangen Maria og jeg var i Alanya i Tyrkia. Mens vi lå og på stranden og leste ble vi oppsøkt av en strandløve (se for deg han med elg-capsen i Dagblad-reklamen). Han tok kontakt med meg for å fortelle at selv om jeg sikkert hadde komplekser på grunn av fregnene mine, syntes han at jeg var pen, og ville jeg ikke være med ut og spise middag?

Begge episodene er like forbannet utålelige. Forskjellen mellom dem er at sistnevnte ble iscenesatt i 1993 av en adonis på noen og tyve år, hvis hobby – om ikke yrke – var å sjekke opp skandinaviske jenter på stranden. Den første var det en høyt utdannet 55 åring (hvis yrke utrolig nok er å hjelpe mennesker i nød) som sto bak. Han er attpåtil tillitsvalgt og har verv, og opptrinnet fant sted i mai 2003.