Why does it always rain on me?

AKA (...) jeg har min egen tordensky som følger meg.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om å føle meg spesielt hardt rammet av Murphys lov. Likevel: Det er en kjensgjerning at min bagasje alltid kommer sist på rullebåndet. Mer enn en gang har jeg fått kastet til meg et nøkkelknippe på Fornebu, med beskjed om å slukke lyset og låse etter meg. [1]

Jeg stiller meg alltid i feil kø, og får bestandig flest grønne seigmenn i posen. Loven om alle tings iboende faenskap sørget for at det ikke var CD-spiller i leiebilen vi hadde i påsken, slik at vi forgjeves hadde dratt med oss nesten 30 CDer. (De gangene jeg har hatt med kassetter, har det uten unntak vært CD-spiller i leiebilen).

Og nå sist: Samme dag som vi kom hjem til Oslo etter påsken, var det slutt på det deilige sommerværet alle har skrytt slik av. Nå trommer regnet på rutene for andre dag på rad, og det er surt og kaldt. Kan det virkelig være nødvendig?

[1] Det vil si, de siste årene har skjebnen hatt en ny vri på lur: Etter å ha ventet så lenge at det blir lengre og lengre mellom koffertene på båndet, og den bagen som tydeligvis ingen eier passerer for fjortende gang, går det opp for en at kofferten rett og slett ikke var med flyet. Hardest rammet ble jeg i julen i fjor. Den skulle feires i Luxembourg. Ombord i flyet fra Charles de Gaulle fikk jeg omgangssyke. Da vi landet, rakk jeg akkurat å komme meg inn på toalettet før jeg begynte å kaste opp. Jeg ble der lenge og vel, og da jeg skjelvende kom opp i ankomsthallen hadde Inger og Ulrik fått sin bagasje for lengst. Jeg var så dårlig at jeg måtte løpe på toalettet og kaste opp flere ganger under ”melde bagasjen savnet”-prosedyren, og klarte ikke helt å ta katastrofen innover meg. Men det ble en litt stusselig jul. Foruten de vanlige tingene man har i bagasjen, inneholdt den nemlig pinnekjøttet vi spise på julaften, samt alle julepresangene mine. Når kofferen kom til rette? Dagen før jeg skulle reise hjem. Den var i min varetekt i under et døgn, før jeg motvillig sjekket den inn igjen da vi skulle dra. Min vegring mot å slippe den av syne igjen viste seg å være berettiget: Såpekokerne på Charles de Gaulle klarte nok en gang å rote bort bagasjen min.

Postet av: Kristiane at April 27, 2003 11:40 EM