Blood on the dancefloor

Maria hadde levert hjemmeeksamen den dagen, og ringte meg fra en telefonkiosk på Blindern like etter at jeg hadde kommet hjem fra jobb. Jeg kunne høre at hun var ganske brisen, og hun innrømmet da også at hun hadde drukket en del øl i solen. Planen var at vi samme dag skulle sparke av hvitvinssesongen, og jeg hadde vært innom polet og kjøpt med meg to Marques de Tariquet. Da jeg hørte hvor lystig hun allerede var, foreslo jeg å – bokstavelig talt - legge flaskene på is til en annen dag, slik at hun kunne fortsette å feire sin innlevering sammen med medstudenter. Eventuelt kunne vi møtes ute senere. Men nei, det ville hun ikke høre snakk om. Hvitvin var planen, og hvitvin skulle det bli!

Hun skulle straks sette seg på t-banen og komme hjem til hybelhuset der vi begge huserte. Mens jeg ventet sminket jeg meg og drakk øl. Jeg drakk ganske fort, i håp om å nå igjen Maria i hennes stadium av beruselsen. Det lyktes jeg ganske godt med, og da hun kom fant vi hverandre straks på samme nivå. Vi skålte i tørr, gyllen vin, skravlet, sang og lo. På et eller annet tidspunkt begynner imidlertid kvelden å fremstå som noe uklar og fragmentert. Jeg husker høy musikk, og dans på den mikroskopiske gulvplassen vi hadde til rådighet. Samt en ulykke da jeg spaserte rett inn i bokhyllen med ganske stor kraft. Like etter må jeg ha falt sammen i en gedigen rus.

Da jeg kom til meg selv igjen, lå jeg fullt påkledd på sengen. Det var grytidlig om morgenen, men jeg var duggfrisk og opplagt. Dog kjentes tungen litt hoven og øm, og da jeg konsulterte med speilet oppdaget jeg et dypt kutt omtrent midt på. Samtidig oppdaget jeg en ganske stor, blå kul i pannen, og jeg konkluderte med at skrammene måtte stamme fra uhellet med bokhyllen.

I det samme banket det på døren. Utenfor sto Maria, fresh as a daisy. Vi fant det uhyre komisk at vi begge var i full vigør klokken syv en lørdag morgen. Det var til alt overmål 17. mai, og nede på Jordal Amfi så vi en enslig jogger løpe runde etter runde i morgensolen. Det hele var svært surrealistisk.

Vi ga oss til å rekonstruere kvelden, og kom blant annet frem til at ballet måtte ha vært over forholdsvis tidlig. Maria hadde nemlig 11 pølsepapir i sengen da hun våknet, et klart indisium på at hun hadde raidet kiosken i første etasje før den stengte klokken 22. Dette var jo for så vidt også en god forklaring på hvorfor vi følte oss så uthvilte. Da vi fant en blodflekk på gulvet ble vi først ganske forferdet, men vi slo oss til ro med at den nok stammet fra bittet jeg hadde i tungen.

Da klokken ble så mye at det gikk an, ringte jeg til pappa og Trine i Ski for å høre om Maria var velkommen til 17. mai-frokosten. Noe hun selvfølgelig var, og noen timer senere satt vi benket rundt bordet i lystig passiar. Vi var dog noe vage i beskrivelsen av hva vi hadde foretatt oss kvelden i forveien, og penset heller samtalen inn på pappa og Trines bryllup, som skulle finne sted noe uker senere. - Jo, kunne Trine fortelle, de hadde bestemt seg for hvitvin til maten. Maria og jeg tikket av innestengt latter da hun la til: ”- Det blir alltid så lystig stemning av det”.