Slikkerier

AKA lørdagsgodteri, snop, Barne-TV-godt. Ingen tvil om at dette var ukens høydepunkt da jeg var liten. Jeg har alltid vært en slikkmunn, og hadde såpass strenge foreldre at godteri kun forekom på lørdager, til Barne-TV (eventuelt Barnetimen når vi var på hytta, der vi bare hadde radio). Selv om foreldrene mine er gamle 68-ere hadde vi det ikke helt som i filmen Tilsammans, der barna blant annet blir nektet å drikke imperialist-drikken Coca Cola.

Likevel var det utvilsomt to kategorier snop; ja-godteri og nei-godteri, hvorav bare førstnevnte ble servert hjemme hos oss. Ja-godteri var for eksempel seigmenn, ruter av melkesjokolade, lakrisbåter, Smørbukk og Fox. Nei-godteri som Stjernepose, Hubba Bubba, Sure føtter, Dundersalt og speidersnus fikk vi aldri, hverken hos pappa og Trine eller hos mamma og Bjørn.

Eller, jeg kan huske at vi én eneste gang klarte å overtale pappa og Trine til å kjøpe Hubba Bubba til oss. Tyggegummiprodusenten markedsførte seg på den tiden som ”tyggegummien som ikke klistrer”. Hvilket forsåvidt var riktig, inntil man blandet den med sjokolade i munnen. Da forvandlet materien seg til å bli like klissete som kvae. Resultat: En ødelagt pysjamas og en t-skjorte, en sofapute som aldri ble seg selv igjen, og Marte måtte klippe håret. En klassisk ”hva var det vi sa”-situasjon, og vi maste aldri mer om å få Hubba Bubba.

En annen gang hadde vi bearbeidet pappa og Trine til å la oss få kjøpe Stjerneposer for våre egne penger. Det var siste dag på hytta for sommeren, og vi hadde litt igjen av feriepengene. På vei hjem skulle vi kjøre innom en bensinstasjon der disse pengene skulle omsettes i de mytiske og sagnomsuste Stjerneposene, forhåpentligvis med Kiss-kort. Marte, Ulrik og jeg var utrolig oppspilte ved disse utsikter. [1] Jeg hadde av en eller annen grunn myntene mine i en brødpose som jeg bar med meg hele dagen. Mens pappa og Trine vasket ut av hytta, satt jeg på bryggen og kikket ned i vannet. Posen med pengene hadde jeg plassert mellom tennene; jeg bet sammen om den ene enden, slik at pengene pendlet som et lodd over vannflaten. Det var kanskje ikke så lurt, for da Ulrik ropte på meg, og jeg åpnet munnen for å svare, gikk det som det måtte gå.

Å, det ble gråt og tenners gnissel! Tårene spratt, og i ren frustrasjon la jeg skylden på Ulrik - det var tross alt han som hadde ropt på meg. Det var stor oppstandelse, og Trine tilbød seg etter hvert å dykke etter posen med penger. Hun fant den imidlertid ikke, men mistet derimot en kontaktlinse. Hvilket på den tiden var alt annet enn bagatellmessig, da det var en kostbar affære å kjøpe ny.

Jeg kan huske at stemningen i bilen på vei hjem var ganske dyster. Men Stjerneposer ble det, pappa tro til med økonomisk bistand. Jeg er den dag i dag litt usikker på om jeg egentlig fortjente det.

[1] Litt ubegripelig i dag at dette kunne avstedkomme såpass mye oppstyr, men slik var det den gang.