Ta den ring og la den vandre

Det begynte så bra. Vi møttes rett etter jobb, og spiste et lett måltid på forholdsvis nyåpnede Bistro Brocante. Jeg fikk smakt husets croque monsieur - som det allerede går gjetord om - og lot meg begeistre over interiøret. På hjemveien gikk vi innom Rema 1000 i Waldemar Thranesgate.

Vi var ferdige med å handle, og Geir Ove betalte mens jeg la varene i sekken. "Jeg har funnet en ring", hørte jeg en spinkel stemme utbryte nedenfra. Jeg ble oppmerksom på en liten gutt, kanskje fire år gammel, som holdt noe opp mot meg. Et raskt blikk var imidlertid nok til å fastslå at det dreide seg om en nøkkelring. "Den kan du nok bare beholde, lille venn", sa jeg blidt, og klappet ham på hodet.

Da vi var forbi St. Hanshaugen gjorde Geir Ove anskrik: Gifteringen hans var borte. Det tok oss under 30 sekunder å resonnere oss frem til at den måtte ha falt av da han puttet hånden i lommen etter penger for å betale matvarene, og at det nok slett ikke var en nøkkelring den lille gutten fant. Der har man igjen for å velge en utradisjonell giftering, som ved et flyktig blikk kan minne om en nøkkelring!

Selv om vi har vært galgenhumoristiske etterpå, og spøkt med hvorvidt en mistet giftering bør tas som et hint om at man egentlig ønsker å gjøre det slutt (det er jo tung symbolikk ute og går her, det vet alle som har lest Knut Hamsuns novelle "Ringen"), er vi egentlig ganske lei oss. Får sikkert ikke tak i en ny som er lik heller.