Klabb og kebab

“Always take a big bite, it’s such a gorgeous sight to see you eat in the middle of the night.”

Jeg har en stund hatt inntrykk av at folk nærmest har sluttet å runde av kvelden med en kebab etter å ha vært ute på byen. Da jeg spaserte fra sentrum og opp Pilestredet uforskammet sent natt til søndag, så jeg imidlertid til min glede at kebabtradisjonen lever i beste velgående. Et av stedene jeg passerte hadde kø som snodde seg langt ut på gaten, noe som tyder på førsteklasses kebab. Jeg gjorde et mentalt notat om å vende tilbake dersom kebabtrangen igjen skulle melde seg.

Det er muligens bare i min omgangskrets vi stadig sjeldnere setter til livs store mengder krydret lammefarse på vei hjem fra en aften på byen. I gamle dager avsluttet vi alltid en bytur med å først henge rundt og vente på tur i en kebabsjappe, og deretter fortære det stadig mer dryppende måltidet på en trapp ute på gaten. Dette var ikke minst en fin måte å tvære ut kvelden på; å menge seg med andre byløver på hjemvei. Vennskapsbånd ble knyttet og krangler startet over et berg av maiskorn og løk dynket i chili- og yoghurtsaus. Hamburger var for heimføinger og falaffel for vegetarianere: Vi spiste alltid kebab.

Ved en anledning hadde min venninne klart å overtale en drosjesjåfør til å la henne spise en kebab i bilen. Det gikk som det måtte gå; i en krapp sving hoppet den ut av hendene hennes. Heldigvis for sjåføren mistet hun den ned i sin egen veske, som sto åpen på setet ved siden av henne. Dette ble rett og slett for mye for henne etter en lang kveld på byen, så hun bestemte seg for å ignorere hendelsen. Noe hun bittert fikk angre dagen etter, da hun våknet av at mobiltelefonen kimte og kimte fra vesken. For å få tatt den måtte hun grave seg gjennom et klissete lag av mais, dressing, kinakål og kalde, stive kjøttbiter.

En jente jeg bodde i kollektiv med spiste seg ofte gjennom byen på vei hjem. En gang var hun ikke ferdig med å spise opp kebaben før hun var hjemme, men idet hun låste seg inn i leiligheten ble hun bråmett, og fikk ikke ned en bit til. I sin påseilede tilstand besluttet hun at hun sikkert hadde lyst på den når hun våknet dagen etter, så hun la den i kjøleskapet. Da jeg og en annen beboer skulle spise frokost dagen etter, påtraff vi et gapende pitabrød med tannmerker, mais og størknet saus. Da byløvinnen våknet senere på dagen viste det seg - pussig nok - at hun ikke hadde så lyst på resten av kebaben likevel.

Hvor kebaben ble inntatt var selvfølgelig ikke likegyldig, og som med barndommens jordbærsteder hadde vi våre yndlings-kebabsteder rundt omkring i byen. Først og fremst klassikeren Grytelokket i Storgata og Marino Grill i Torggata, men også et sted i Rosenkrantzgate som jeg har glemt navnet på. Der gaflet jeg en gang i meg to kebab i pitabrød på rappen. Ikke fordi de var små, men fordi de var gode.

Postet av: Kristiane at Mars 10, 2003 9:32 EM