Geir Ove, som naturligvis kjenner meg svært godt, forsøkte å få meg fra å se den danske filmen Nattevakten på TV i går. Dessverre insisterte jeg, og har følgelig en natt preget av uhygge, delvis søvnløshet og delvis redselsfulle drømmer bak meg.
Første gang jeg så filmen hadde jeg med meg en pose full av smågodt ut igjen fra kinosalen, fordi jeg var så kvalm av skrekk at jeg ikke klarte å få ned så mye som en sur fot under filmens gang. Jeg var sammen med min daværende kjæreste, som var hjemme på perm fra militæret, men skulle reise tilbake til Evjemoen samme kveld. Dermed måtte jeg sove alene, og jeg husker fremdeles hvordan jeg i navnløs skrekk lå og svettet og kastet meg fra side til side i sengen.
Min erfaring er at skumle filmer bare blir verre og verre jo flere ganger man ser dem. Aldri har jeg vært så redd som andre gang jeg så The Shining. Den første gangen jeg så den var på filmnatt på Blindern, med øl, skrik og skrål, og all-time-favorite-feel-good-filmen Flåklypa Grand Prix som avslutning på kvelden. Etterpå dro vi på byen, og jeg kan ikke huske at jeg hadde noen traumer i etterkant.
Andre gang, derimot! Første nyttårsdag 1999, viste TV2 og NRK2 henholdsvis The Shining og Nattevakten. Dette må ha vært gjort med hensikt. Gi meg drama, en tåreperse, en romantisk komedie, ja til og med gla'vold (som jeg hater). "Ikke uten min datter"! Alt annet enn en grøsser ville være å foretrekke 1. januar. Jeg ser for meg noen som fant sitt eget navn på vaktplanen for første nyttårsdag, og surmulende bestemte seg for å sørge for å ødelegge kvelden for alle andre også.
Jeg befant meg i en liten bygd på Vestlandet uten NRK2, og hadde ikke engang valget mellom pest eller kolera; det måtte bli meg og Jack Nicholson. Da filmen var ferdig var jeg så uvel at jeg kastet opp, og siden fulgte min verste natt noensinne. Geir Oves barndomshjem, under normale omstendigheter den fredeligste og mest harmoniske plett i verden, forvandlet seg i mine tanker til en redselens høyborg. Det faktum at gården ligger noe avsides til gjorde ikke saken noe bedre, som rimelig er.
Jeg sørget selvsagt for å låse dørene (som vanligvis står åpne med mindre vertskapet er på ferie), men dette hjalp ikke stort da jeg så for meg at trusselen godt kunne komme fra noen som alt befant seg inne i huset. I min omtåkede verden hørte jeg fottrinn, ubestemmelige knirk i vegger og gulv og lyden av kniver som ble slipt hele natten gjennom.
Jeg har ikke sett filmen siden, men er fremdeles så skvetten at da jeg første gang kom over en skjermsparer Geir Ove brukte for et par år siden, som består av "All work and no play, makes Jack a dull boy" som fyller hele skjermen, reiste håret seg på hodet mitt.
I tillegg til skrekken handlingen i filmer av denne typen setter i meg, plages jeg av tanken på at skumle filmer kan komme til å gjøre med andre. Altså trigge lett forstyrrede mennesker, og være den utløsende faktor til at det bikker over. Mennesker som ellers harmløst holder seg inne i leilighetene sine og noterer numrene på biler som parkerer i gaten, eller klipper ut bilder av Gro Harlem Brundtland fra avisen, men som nå får nifse ideer. Disse tankene bidrar selvsagt til å piske opp sinnsstemningen min ytterligere.
Hvorfor jeg plager dere med dette? Terapi, antar jeg. Nåvel, jeg avslutter med å avlegge et løfte: Neste gang velger jeg bort thrilleren, om det så er til fordel for en film basert på en roman av Danielle Steel.
Postet av: Kristiane at Februar 10, 2003 1:54 EM