Ingen har vært mer tålmodig og overbærende enn meg. Mange har fortvilet, furtet eller blitt rasende. Noen har rømt fra det.
Der andre har klaget, sutret og rast, har jeg vært mild og langmodig og funnet meg i alt. Dette fordi jeg setter pris på skiftninger og ekstremiteter.
Jeg har gått på med krum nakke, uansett hvor ubehagelig det har vært. Brå og overraskende skiftninger har jeg tatt med stoisk ro, ja, ofte har jeg sågar nytt det. Ikke fordi jeg er noe bedre menneske enn andre, men fordi det uforutsigbare og uventede tiltrekker meg.
Varme, kulde, storm, øsende pøsende regn. Hagl, sne, hetebølge og tåke. Stekende sol. Tropisk luftfuktighet! Stiv kuling, Longyearbyen og fiskebankane sør for Stadt.
Alt har jeg bifalt. Inntil i dag.
Enda så mange spenstige sprang jeg gjorde i dag morges; buksebena mine var våte opp til knærne da jeg ankom jobben. På hjemveien gikk jeg store omveier, hoppet og spratt, men endte likevel ved et par anledninger med isvann og sørpe til anklene.
Dette finnes det bare ett eneste dekkende uttrykk for: U n ø d v e n d i g .
Postet av: Kristiane at Februar 3, 2003 6:42 EM