Da jeg kommer fra toalettet sitter han på stolen min og snakker med Cathrine. Det er lenge siden vi har sett hverandre nå. Før møttes vi alltid, tilfeldig. På Møllers, Last Train eller Jazid, på Platekompaniet, på konsert, på gaten. Vi datet aldri, vi bare traff hverandre, og ble ofte med hverandre hjem, dersom begge for øyeblikket var single.
Jeg husker en Specials-konsert på Sentrum Scene; vi møttes, og tok umiddelbart hverandres hånd. Jeg tror ikke vi slapp hele kvelden. Vi leide til disken for å kjøpe øl, og foran scenen mens bandet spilte. Etter konserten var vi innom Cacadou, til alt hell fortsatt hånd i hånd, for der satt Frode, og der fikk han som fortjent. Den natten sov vi hos meg, tror jeg, men jeg husker i grunnen best morgenene hjemme hos ham. Å våkne opp sammen dagen derpå kan være alle tiders. Man er gjerne behagelig bakfull, fnisete, morsom og eksepsjonelt velformulert. Jens var av den jordnære, fornuftige typen som hadde mat i skapet, og serverte brødskiver og melk til frokost. Te og leverpostei, mer skravling. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri forelsket meg i ham. Men jeg tror at grunnen til at vi alltid har hatt en god tone er at han hadde det på samme måte, selv om vi likte hverandre godt. Derfor har det alltid vært hyggelig å møtes, og det er det fremdeles. Vi har begge vært i langvarige forhold, og det er flere år siden sist vi var med hverandre hjem.
- Pretty in pink, hilser han denne gang; jeg er iført en knallrosa genser. Det er ikke fritt for at jeg blir sjarmert. Han er både vakker og morsom, og forbløffende lik slik han var første gang vi traff hverandre, da vi var 18 år gamle. Det er ikke til å tro at det er 12 år siden. Er melankolien som blusser opp inne på Teddys en følge av at jeg nylig fylte 30? Det er viktig å understreke at det er en god melankoli, et bittersøtt minne om en tid som er forbi.
(...) Det er ikke munnen jeg savner
og øynenes djerve blå,
men bare en spinkel tone
av ting som ikke er nå,
stjernene, huset, grinden,
veien vi vandret på. (...)