- Jeg prøver å sette den i mål, men jeg får krampe etter kort tid og må bare tøye ut i 20 minutter. (...) Jeg vet ikke hva som skjer når jeg får ballen mot meg og dommeren blåser (...) Jeg protesterer når vi taper en straffe, men får også et straffespark på en uklar situasjon (...)
John Carew cirka to timer etter Norge-Romania-kampen på Ullevaal
Det er en uting å hele tiden gjenfortelle begivenheter som har funnet sted i presens, og her synder spesielt toppidrettsutøvere ofte. En del av Sembs spillere synes i det hele tatt å være svært lite oppvakte.
På den annen side har åpenbart ikke fotballspillere et like stort behov som langrennsløpere for å snakke om avføringen sin for åpent kamera, og det er en lettelse. I tillegg er de ikke på langt nær så sutrete, og de ser også langt bedre ut enn sine kolleger innen langrenn der de raser elegant og uvørent rundt på banen fremfor å kollapse i målområdet mens allslags uhumske sekreter renner.
Det er kanskje fordi de ofte får se seg selv i aksjon på en liten skjerm mens de skal kommentere hva som skjedde. Da er det fort gjort å snakke i presens. (Du er ikke helt ferdig med å disse Dæhli & co ennå nei, hehe)
Postet av: ulrik at Juni 12, 2003 8:12 FMFfft, Carew så vekselsvis inn i kameraet og på journalisten mens han snakket, og det var slett ikke noen liten skjerm inne i bildet.
Skjerm eller ikke skjerm, jeg mener det bør være mulig å forholde seg til preteritumsformen etter at man har fylt fem år.
Dæhli blir jeg selvsagt aldri ferdig med, men de siste årene har både Alsgård og Skari irritert meg langt mer.
Postet av: Kristiane at Juni 12, 2003 9:24 FMTja. Hva gjelder vinteridrett har jeg forlengst sluttet å se. Menn som ser ut som det er de som har sittet i midten under en bukkake-session makter jeg ikke helt å se på.
Mulig jeg har blitt gammel og grå.
Postet av: Arve at Juni 12, 2003 12:41 EM