Bare MÅ ha det, akkurat som med gåselever. Det er lov å tenke slik nå som vi er litt oppi åra.

Men hvordan smaker egentlig trøfler? Har hørt mye, men smakt lite, og da jeg fikk anledningen til å forsøke en trøffelomelett som del av forretten på Statholderens krostue, ble jeg skuffet. For all del - forretten var nydelig, men jeg klarte ikke å merke noe i omeletten som jeg ikke hadde forventet av en omelett uten trøfler.

Det kan være at smaken ikke skal være merkbar, men bare løfte retten som helhet, men jeg forventet meg i alle fall å merke noe jeg kunne kjenne igjen senere.

Hmm. Er dette med trøfler litt som keiserens nye klær, eller har jeg bare vært litt uheldig?

Hm. De par gangene jeg har smakt trøffel har det vært særlig den meget fortettede smaken jeg har latt meg begeistre over. Jeg mener å ha merket meg at det er dette som skiller _utsøkt_ mat fra god mat - en eksplosjon av smak!

Trøffel har dessuten en meget karakteristisk smak som ikke minner om noe annet.

Jeg har derfor en teori om at det var krostuen som sviktet, og serverte keiserens nye trøfler. (Eventuelt katta i sekken: "Da jeg åpnet sekken var det ingen katt der").

Håper og tror at du har rett, og gleder meg til å forsøke igjen neste gang.

Uansett synes jeg 'Keiserens nye trøfler' er et fortreffelig navn på en rett. *skrive bak øret*

Pass på rettskrivningen om du skal skrive retten inn i en meny. "Keiserens nye tøfler" er kanskje ikke like fristende (om enn mer fristende enn "keiserens gamle tøfler". Eller kanskje "keiserens utgåtte tøfler"?)

Skrivefeil i menyer er som kjent utbredt. Min favoritt er "hvithvin" fra menyen til Coco Chalet.

Hvithvin ja, det må være en slags uhyre uartikulert hvining, som ikke har noen gjenkjennelig tone eller stemmeklang. Hvis man skal trekke analogien fra hvit støy.

For øvrig er ikke livet helt det samme etter at gamle Coco Chalet forsvant til fordel for et fusionsted med samme navn (fusion burde også forbys). De dritsure og uhøflige servitørene som var ansatt - men sjelden jobbet - der på begynnelsen av 90-tallet var noe for seg selv, i likhet med å sitte/ligge i Coco-sofaene og pimpe rødvin til den store gullmedalje.