Rørt

Jeg har alltid hatt lett for å ty til tårene, men i det siste har det blitt helt ekstremt. I dag startet det med Göran Perssons [1] "Det är med stor sorg jag tagit emot beskedet att Anna Lindh avlidit" på fjernsyn.

Utover dagen har jeg flere ganger fått klump i halsen over nettavisene. På vei hjem fra jobb la jeg merke til at Stortinget og Grand Hotell flagget på halv stang, og måtte nok en gang kjempe med tårene. Jeg måtte imidlertid gi tapt da jeg så Arbeiderpartiets valgkampbod: Der var Nordahl Griegs dikt "De beste" hengt opp på veggen:

Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte:
det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolige tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var -
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

[1] Pinlig innrømmelse: Jeg blir alltid rørt og tykk i halsen når jeg ser Göran Persson på fjernsyn. Han og Christen Sveaas har denne virkningen på meg, uvisst av hvilken grunn.

Postet av: Kristiane at September 11, 2003 9:22 EM