... bare på skjermen og bare når vi vinner

Jeg har aldri vært særlig opptatt av fotball, men blir som regel engasjert når det gjelder viktige og avgjørende kamper, eller enda bedre: Under større mesterskap som EM og VM. Gøy å leve, fotball på TV! Jeg kan altså ikke påberope meg å være spesielt opptatt av selve spillet, men lar meg lett rive med, og er med på å piske opp stemningen når det gjelder.

Første gang jeg kjente blodet bruse under en fotballkamp var da Norge slo Brasil under VM i Frankrike i 1998. Vi var i Firenze og så kampen på en pub. Selv satt jeg og skrev postkort og betraktet livet rundt meg, mens Geir Ove, som hadde vært blek om nebbet av nervøsitet hele ettermiddagen, satt med øyne som lyskastere, oppmerksomt hvilende på skjermen. Etter hvert som kampen skred frem lot jeg imidlertid postkortene i fred, og ble mer og mer grepet av det som skjedde på banen.

Resten er historie: Selv de minst fotballinteresserte husker vel hvordan kampen endte. Om jeg noen gang får tilgang på en tidsmaskin kommer jeg (blant annet) til å programmere den til å hensette meg til Oslo sentrum natt til 24. juli 1998. Jeg har latt meg fortelle om unntakstilstand, latinsk stemning og voksne menn som falt hverandre om halsen og gråt av glede inne på Last Train.

Fire dager senere, skulle Norge spille sin neste kamp - artig nok mot Italia! Vi hadde forflyttet oss til Viareggio, en liten by ved middelhavskysten, og hadde ligget på stranden hele dagen. Da vi om ettermiddagen bega oss opp til en kafé for å se kampen på storskjerm, kjente jeg at jeg var ganske solbrent foran på leggene. Jeg frykter solbrenthet like mye som veps og brennmaneter, men hvisket til meg selv at dersom vi bare vant denne kampen, ville alt bli bra.

Som den fotballinteresserte leser husker, endte kampen 1-0 til Italia, og det på ganske urettferdig vis; det var en elendig og dørgende kjedelig kamp, der begge lag spilte dårlig.

Vi tuslet hjem til hotellet for å hvile og slikke våre sår, og måtte - forsmedelig og ydmykende nok - ligge og høre på pastakokkenes elleville feiring i gatene. De lå på bilhornene, sang og ropte, og da jeg kreket meg bort til vinduet for å kikke, så jeg hvordan de tøt opp av takluker og danset på lasteplan. Etter at det hadde blitt mørkt var vi ute en liten tur for å handle yoghurt til å smøre på leggene mine.

Fzzt sa det da jeg helte yoghurt over forbena, og lukten av svidde meieriprodukter bredte seg i rommet - omtrent som når grøt koker over. Jeg ble liggende og stirre ut i mørket til seierherrenes gny omsider forstummet utpå morgenkvisten.

Dagen etter tok vi toget til Frankrike, der vi tilbragte resten av ferien. Jeg har ikke satt mine ben i Italia siden.

Postet av: Kristiane at September 25, 2003 9:56 EM