Når enden er god ...

Med fare for å fremstå som ufin og vulgær: Min tilstand de siste par dagene har fått meg til å minnes forrige gang jeg var matforgiftet. Jeg skal forsøke å være subtil, men er redd for at det daglige samværet med lunsjkameratene har tøyet grensene mine for hva jeg anser som ekkelt - og ikke - mer enn godt er.

De jeg spiser formiddagsmat ammen med er på alle måter kjekke, oppegående og interessante samtalepartnere innen alle temaer vi har oppe: Fra litteratur, politikk og samfunnsliv, til mat, musikk og baktaling av journaliststanden, samt kantine-gjengangere som Friends og reality-TV. Men på gutters vis synes de også prat om avføring er - heh - dritfestlig.

Jeg har blitt såpass påvirket av dette at jeg ler hjertelig med hver gang jeg høret uttrykk som "røten i påsan" eller "da kjente jeg at potetene kokte" (og dermed oppfordrer til mer av samme slag). For å sitere fra en anmeldelse Martin Bjørnersen skrev i Natt & Dag: Og som Manic Street Preachers en gang sa det: If you tolerate tiss, then bæsj og promp will be next.

Men tilbake til Den Store Matforgiftningen, som fant sted sommeren for syv år siden. Jeg pådro meg den etter all sansynlighet på Korfu, der jeg og en kompis hadde innlagt en liten ferie i ferien; noen dager på stranden før vi skulle avslutte interrailen på Roskilde-festivalen.

Matforgiftningen begynte å gjøre seg gjeldende allerede på toget nordover, men slo ikke ut i full blomst før vi var innkvartert på festivalområdet. Jeg skal skåne dere for detaljene, men det skal vel ikke mye fantasi til for å forestille seg at fasilitetene på en slik festival ikke er optimale hverken hva angår praktiske forhold eller mulighet for restituering. Jeg tilbragte mye tid i dokø, ofte bare for å omsider slippe til på et toalett med topp på, slik at jeg saktmodig måtte stille meg i en ny kø.

Den eneste grunnen til at jeg holdt ut til festivalens slutt var at Chumbawamba spilte som et av de siste bandene, og på den konserten skulle jeg, koste hva det koste ville. For å i det hele tatt komme meg dit måtte jeg styrke meg på en hel flaske Jägermeister (men etter det var jeg da også i toppform en stund).

Verre ble det da vi omsider kom oss inn til Hovedbanegården i København og bragte i erfaring at det var små muligheter for å komme seg til Oslo. Vi hadde jo reist hjemmefra over en måned tidligere, og ikke skjenket plassbillett til hjemveien en tanke. Til slutt kastet vi oss på et nattog til Hirtshals, så hadde vi i hvert fall et sted å sove. Morgenen etter kom vi ned på kaien, der en stor og skinnende hvit ferge akkurat holdt på å fortøye. Da vi fikk vite at den snart skulle returnere til Oslo, og hadde ledige plasser ombord, gråt jeg av glede.

De sanitære forholdene på båten overgikk selvsagt langt de jeg var vant til fra Roskilde, og vi lå på stråmatter under en trapp og nøt overfarten. Da jeg kom hjem dro jeg rett til mamma og Bjørn, der jeg skulle passe huset og katten mens de var på ferie. Jeg var så lettet over å være hjemme igjen, med ubegrenset tilgang på vannklosett og toalettpapir, at jeg i grunnen avfant meg med situasjonen. Nettene var verst; jeg hadde mavesmerter og tilbragte mye tid på toalettet. Så mye tid, faktisk, at jeg hadde radio, bøker, blader og en skammel der inne.

Jeg vente meg på en måte til dette, og tenkte ikke så mye over at det hadde vært tider da jeg sov i sengen min natten gjennom, og ikke hadde blåmerker på baksiden av lårene. Da jeg nevnte min tilstand for en venninne mente hun imidlertid at jeg kanskje burde oppsøke en lege, noe jeg i grunnen syntes hørtes lurt ut. Faktisk ble jeg så revet med av ideen at jeg ringte legevakten straks. Personen jeg snakket med ble alarmert av det jeg fortalte, og ba meg komme ned umiddelbart.

Nok en gang skal jeg skåne mine lesere for utførlige beskrivelser, men jeg kan forsikre om at én ting er å ta en urinprøve; noe ganske annet er å få utdelt en bananformet skål og gjøre det andre. Spesielt når man må bære resultatet gjennom en korridor for så å presentere det inne hos legen.

Dagen etter tilbragte jeg bak et skjermbrett i korridoren på infeksjonsavdelingen på Ullevål sykehus der de undersøkte meg grundig, analyserte og dyrket(!). Det var ikke morsomt, men jeg fikk da hjelp og ble til slutt bra igjen også. Så nok.

... og da er allting godt.

Postet av: Kristiane at Oktober 23, 2003 10:55 EM