Flausemessig om arkitektur

Han sto utenfor Kunstnernes Hus, så ut som han var litt i villrede, og stoppet meg da jeg gikk forbi: "Hvor lang tid vil jeg bruke på å gå til sentralstasjonen?" Jeg fortalte ham at det ville ta cirka 15 minutter, og pekte ut retningen. Ettersom jeg selv var på vei til sentrum, ble vi gående ved side om side på fortauet. Det føltes ganske idiotisk, så jeg brøt tausheten ved å si at dersom han skulle med flytoget kunne han også ta det fra Nationaltheatret.

Det viste seg at han hadde bagasjen sin i en oppbevaringsboks på Oslo S., og da isen var brutt fikk vi oss en hyggelig prat der vi spaserte gjennom byen i regnet. Han var fra København og fortalte at han hadde besøkt Oslo en rekke ganger de siste månedene, men bare sittet i møter og aldri hatt tid til å se noe av byen. I går hadde han imidlertid rukket både Munch-museet og Kunstnernes Hus.

Jeg elsker byen min, og snakket i vei om alle dens fortreffeligheter (samtidig som jeg også sa mye pent om København, som også er en yndlingsby). Samtalen kom fort til å dreie seg om arkitektur, et tema jeg gjerne konverserer om. Jeg mjæret i vei om bygningene vi passerte samt generelle synspunkter på byggestilen ved århundreskiftet kontra for 30-40 år siden, frem til dagens arkitektur. Videre lirte jeg av meg noe svada om Københavns Sorte Diamant, Snøhetta og det nye operabygget, før jeg triumferende viste frem Tinghuset, som akkurat åpenbarte seg foran oss.

I krysset Grensen/Akersgaten skiltes våre veier og vi bød farvel. Noe av det siste han sa var at det hadde vært interessant å snakke med meg, før han la til: "Jeg jobber sgu som arkitekt". Jeg følte meg som en dust, særlig da jeg mante frem igjen min egen skråsikre stemme jabbe i vei om arkitektur på amatørens glade vis hele veien fra Kunstnernes Hus.