Jeg skal til Kiel i helgen. Der har jeg ikke vært på mange år, den gang Kiel var slutten på første etappe av bilferien som gikk til Italia/Jugoslavia.
Det eneste jeg forbinder med byen er noe som skjedde da jeg var i 13-14-årsalderen (sikkert er det i hvert fall at jeg var fjortis). På turen nedover hadde vi vært innom kjøpesenteret Karstadt, der jeg til min begeistring fant ikke bare blå mascara, som jeg brukte fast på den tiden, men også mascara som var rosa, mintgrønn og gul. Jeg gikk helt i spinn.
Jeg var imidlertid restriktiv i pengebruken såpass tidlig i ferien, fornuften grep inn og jeg la mascaraene tilbake i stativet. Dette angret jeg siden bittert på. Resten av ferien spøkte de kulørte øyensvertene i tankene mine. Jeg ville ha rosa striper i håret og turkise øyenvipper!
Heldigvis skulle vi jo innom Kiel på hjemveien, og jeg fikk pappa og Trine til å love at vi skulle dra tilbake til Karstadt. Jeg la av penger og gledet meg umåtelig. Da vi om morgenen tok fatt på det siste stykket vi skulle kjøre gjennom Tyskland, spurte jeg nok en gang fra baksetet om vi kom til å rekke innom Karstadt. Pappa svarte med stoisk ro at hvis det var noe som var helt sikkert, så var det at vi ville rekke Karstadt, og mere til. Vi hadde nemlig usedvanlig god tid den dagen. Faktisk så god tid at det på et tidspunkt ble bestemt at vi skulle ta av fra Autobahn, og heller kjøre småveier, "for å se litt mer av Tyskland".
Den erfarne bilturist ser vel dette komme: Det tok lengre tid enn beregnet å nå Kiel per småvei. Mye lengre tid, vi sneglet oss fremover, kjørte feil og plutselig var det høyst usikkert om vi i det hele tatt kom til å rekke fergen. Dramatikken i forsetet var til å ta og føle på.
Slik jeg husker det endte ferien med at vi kom kjørende ned til havnen, der båten akkurat hadde lagt fra kai. Heldigvis hadde ikke døren til bildekket lukket seg helt ennå. Vi kom i vill fart, tok sats på bryggekanten og foretok et perfekt svev, slik at bilen akkurat smatt inn før bakdøren klappet igjen.
Lørdag formiddag har jeg fire timer i land i Kiel. Mitt eneste mål er å besøke Karstadt.
Postet av: Kristiane at November 7, 2003 12:49 FMBlå mascara, ja. Sammen var vi ett i flere år. Det samme gjaldt lyseblå eyeliner og bronsefarget øyenskygge helt opp til øyebrynet. Jeg skiftet dog image på dagen da følgende utsagn falt fra mammas venninne: "Jøss, så morsomt sminket du var i dag da, Ine. Du ligner på en fisk".
Heldigvis hadde jeg vett nok til å skjønne at blondiner aldri må ha skarpe fargestriper i håret. Selv de som kan vaskes ut. Hadde dog tofarget hår a la Limahl og satt hårmodell tre år i strekk, så man har sitt å skjems for.
Postet av: Ine at November 7, 2003 2:52 EMJeg kan uten videre bekrefte mesteparten av historien, men vi kjørte ikke feil. Bortsett fra at det var feil i utgangspunktet å velge den snorrette "småveien" over Lüneburger Heide framfor Autobahn: Vi visste ikke da at det var en Dorf med trafikklys og 60 km/t fartsgrense for hver eneste kilometer.
Rett sør for Hamburg fant vi omsider veien tilbake til Autobahn, og der lærte vi et nytt tysk ord: STAU! som en langsomtkjørende politibil på veiskulderen bekjentgjorde med skilt på taket og blålys. Vi så på hverandre (i 150 km/t) og spurte "Hva betyr Stau?", før jeg igjen rettet blikket framover og lærte at det betyr - KØ!
Men vi rakk båten, ja - med et skrik.
God tur - håper du finner alle mascara-fargene du ønsker deg på Karstadt!
Jeg hadde også blå mascara da jeg var tretten. Og turkise jeans, sjokkrosa topper, musefletter og nagler everywhere. Dessuten hadde jeg lyst på helt sorte vegger på rommet mitt, med flammer på.
Herregud, så lenge det er sidden år 2000.