How bizarre

Jeg er oppkavet og lattermild etter en episode som nå i ettertid fremstår som en surrealistisk drøm. Ulrik og jeg har bestemt oss for å legge inn tippelappen sammen, for dobbel glede ved eventuell gevinst. Jeg påtok meg å levere inn en femukers på det nye tippelagets vegne, og satte kursen for kiosken som ligger på hjørnet i samme bygg som jobben holder til.

Stengt! Til tross for at avisstativet sto ute og kiosken så umiskjennelig åpen ut, var døren låst. Jeg nølte litt, og ble stående og vurdere avstanden til nærmeste tippekiosk mot det faktum at jeg ikke hadde tatt på meg ytterjakke. Da kom kioskens eier løpende med nøkkel. Andpusten fortalte han meg at han holdt vakt i en bil på den andre siden av gaten, og stormet til og låste opp når han så det kom kunder. Dette upraktiske arrangementet hadde visstnok bakgrunn i at det er høye parkeringsavgifter i området, og han kunne rett og slett ikke ta seg råd til å sette fra seg bilen(!).

Vel inne i kiosken fylte jeg ut kupongen det raskeste jeg kunne (innehaverens bil sto jo ulovlig parkert). Jeg tipper ikke lotto særlig ofte, spesielt ikke vikinglotto, så jeg klarte selvsagt å kløne det til og markere syv i stedet for seks kryss på den ene rekken, med medfølgende kvaler om hvilket tall jeg dermed måtte velge bort. Men jeg fikk til slutt registrert kupongen og kom meg ut i en fei.

Da jeg skulle inn på jobben igjen oppdaget jeg at nøkkelkortet mitt var borte, og skjønte straks at det lå igjen på tippeskranken inne i kiosken. Kiosken som nok en gang var låst. Jeg kikket vilt rundt meg etter kioskeieren, men for sent; bilen var kjørt. Arbeidsplassen min er nærmest for et fort å regne, og for å komme inn til der jeg sitter må jeg forsere ikke mindre enn tre dører som alle krever kort og kode. Derfor bestemte jeg meg for å vente og se om han dukket opp igjen.

Mens jeg sto og hang tilsynelatende formålsløst og tynnkledt i sprengkulden passerte det opptil flere kolleger, som alle spurte om hva i all verden jeg drev med. I tillegg kom min tidligere omtalte eks-samboer og edderkopp-ridder, som jeg ikke har sett på en evighet, forbi. Han lurte også på hva slags ærend jeg var ute i, og jeg ble stående og forklare den absurde situasjonen mens jeg bare ventet på at en enhjørning skulle komme skrittende ned Brugaten med kioskens nøkler dinglende ut av munnen, for dermed å bekrefte at det hele var en drøm.

I stedet kom innehaveren heseblesende rundt hjørnet, og låste meg inn nok en gang, så nå er alt i orden.