Gamle sanger om igjen

Få artister jeg har opplevd live har et mer enerverende publikum enn DeLillos (jeg har heldigvis aldri vært på konsert med Andrew WK eller Björn Rosenström). Det snakkes høylytt og uavbrutt under låtene, folk bryter uten forvarsel ut i spastiske og voldsomme bevegelser selv om personen ved siden dem står med en helt full øl i hånden (jeg mener ikke at man skal stå musestille på konsert, men det er et sted for alt. Og det stedet er gjerne ganske langt frem i lokalet, ikke bak miksebordet.). Det kastes opp, og skrikes uforskammet etter Kokken Tor når bandet spiller forløperen til låten, Den feite mannen, som faktisk er mye bedre. Man får rett og slett god anledning til å huske hvorfor man egentlig sluttet å gå på DeLillos-konserter for mange år siden.

Men så kommer de magiske øyeblikkene, de som gir meg gåsehud, klump i halsen og - ja, faktisk - fuktige øyne. Som når alt blir mørkt bortsett fra Lars Lillo-Stenberg som badende i hvitt lys fremfører Hjernen er alene. Eller når Sveve over byen tilegnes "min gode venn Joachim Nielsen".

Og ikke minst når vi suser avgårde, alle mann, og jeg kjenner sterkere enn ellers hvor glad jeg er i byen min, stakkars stakkars stakkars stakkars stakkars lille store Oslo by.