Den første jul i et fremmed land

Bittelille julaften fløy vi fra Gardermoen til Luxembourg via Paris. Vi hadde gledet oss lenge både til julefeiring og til å treffe familien, og det var et lystig og muntert reisefølge som møttes på Oslo S. Flytoget ut og deretter berserkergang i tax free-butikken; alt var plankekjøring til vi landet på Charles de Gaulle.

Dette er en helt grei flyplass til sitt bruk; hvilket vil si hvis man har endedestinasjon Paris. Å være i transit på Charles de Gaulle er derimot litt av en prøvelse, og vi ble ganske oppgitte da vi bragte i erfaring at de som har planlagt systemene for informasjon til de reisende ved flyplassen har funnet det unødvendig med både skilting til og merking av bussene som binder de mange terminalene sammen.

Da vi skulle gjennom sikkerhetskontrollen fikk vi en skyllebøtte på fransk manér, med høye, sinte stemmer og tilhørende voldsomme armbevegelser, hvorpå Ulrik ble anmodet om å pakke opp en av presangene han hadde lagt i håndbagasjen. Det viste seg å være et sett med skrutrekkere, som naturlig nok hadde sett mistenkelige ut ved gjennomlysningen. Dette var forøvring samtidig som mannen med sprengstoff i skoene ble anholdt et annet sted på Charles de Gaulle, noe vi var lykkelig uvitende om på dette tidspunktet, så humøret var fremdeles upåklagelig.

Jeg ble litt betenkt da jeg så flyvemaskinen som skulle frakte oss fra Paris til Luxembourg. De små propellflyene man gjerne blir avspist med på korte turer i sentral-Europa er ille nok, men denne besynderlige farkosten fikk den forventede lille CityHopperen til å fremstå som en Boeing 737. Flyet var langt og smalt som en blyant, og man kunne berøre begge flyveggene samtidig når man strakte ut armene.

Jeg skulle imidlertid snart få andre problemer å hanskes med enn en viss uro med tanke på fremkomsmiddelets sikkerhet. Ikke før hadde vi lettet før jeg begynte å kjenne meg svimmel og kvalm, og etter en kort stund kunne jeg ikke gjøre annet enn å lene hodet bakover, lukke øynene og håpe på det beste. Det var selvsagt helt uaktuelt å spise maten da den ble servert, og bare lukten fra matbrettene til mine medpassasjerer var nok til at jeg ble sittende og svelge og svelge. Da vi omsider landet på Luxembourg Findel, var jeg en av de første ute av flyet, og jeg kom meg inn på toalettet i en viss fart, der jeg kastet opp til jeg så stjerner og planeter.

Da jeg til slutt følte meg ferdig, stavret jeg på skjelvende ben inn til bagasjeutleveringen. Inger og Ulrik hadde alt fått sine kolli, men min bagasje var ennå ikke kommet. Strømmen av bagasje tørket inn etter hvert inn, håpet svant og til slutt var det ikke annet å gjøre enn å melde bagasjen savnet. Jeg klamret meg til skranken i tidenes mest ineffektive kø, for å få fylt ut alle nødvendige skjema i tre eksemplarer.

Da vi endelig kom hjem segnet jeg om under et pledd i stuen, og jeg ble liggende i en døs og høre på lyden av summende stemmer, klirrende bestikk mot servise. Skål!; de andre spiste andeleverpaté og røkelaks og hygget seg.

For en natt det ble! Straks jeg sovnet hadde jeg de frykteligste mareritt. Blant annet drømte jeg at det lå kattunger mellom madrassen og lakenet, som jeg uten å ville det klemte ihjel, en etter en. Jeg våknet gråtende og klam, først uten å klare og skille mellom drøm og virkelighet.

Store deler av natten tilbragte jeg på toalettet, jeg rigget meg til på det som lå lengst unna soveværelsene slik at de andre ikke skulle våkne av mine oppkasthyl. Mellom slagene lå jeg skjelvende på de iskalde gulvflisene og lurte på om jeg i det hele tatt ville stå det over. I klare øyeblikk streifet tankene mine såvidt det faktum at jeg ikke hadde andre klær enn de jeg kom i, men jeg klarte ikke å ta det innover meg der og da.

Morgenen etter var jeg litt bedre, og utover dagen ble jeg såpass kvikk at jeg begynte å dele resten av familiens bekymring for om vi ville få pinnekjøttet - som også lå i bagasjen - tidsnok. En liten pakke pinnekjøtt lå i håndbagasjen sammen med toalettsakene [1], resten lå i ryggsekken som i følge svevende meldinger fra personalet på Findel, fremdeles befant seg på Charles de Gaulle. Der lå også de fleste presangene mine, både de jeg skulle gi bort, og de jeg hadde hatt med meg for å pakke opp på julaften.

Julaften opprant, fremdeles uten at bagasjen var lokalisert. Bekymringen nå var ikke lenger hvorvidt den ville komme frem i tide til julekvelden, men om den ville komme til rette i det hele tatt. Løpet var uansett kjørt for pinnekjøttet, som skulle vært lagt i vann kvelden før.

Men det ble da jul! Vi hadde en prektig skinkestek, og alle fikk en liten smak av pinnekjøttet. Med kålrabistappe til! Jeg snufset litt da vi skulle pakke opp presanger og nesten ingen var til meg, men lykke er som kjent smertes opphør, og jeg var lykksalig for at omgangssyken slapp taket mer og mer.

Når bagasjen kom? Andre juledag, om ettermiddagen. Etter å ha tilbragt hele julen i mammas joggebukse, var det med stort velbehag jeg skiftet tøy, og jeg rev begeistret papiret av presangene. Mindre enn et døgn senere skulle vi hjem, og det var med tungt hjerte jeg satte bagasjen på båndet, nok en gang med kurs for Charles de Gaulle. Da vi ankom Gardermoen var jeg ikke det minste overrasket da bagasjen ikke dukket opp. What else is new, liksom? Jo, at også Inger og Ulriks bagasje manglet, viste det seg. Man kan spørre seg om det i det hele tatt jobber stuere på Charles de Gaulle i julen.

[1] Toalettsakene! Jeg hadde heldigvis hatt åndsnærværelse til å legge dem i håndbagasjen, med kontaktlinser og det hele.

Postet av: Kristiane at Desember 22, 2003 7:24 EM