Byen jeg kjente som min

Da jeg var liten besto byen av de små områdene jeg kjente. Hjemme, selvfølgelig, med mormor og morfars hus rett i nærheten, og haven med eple- og plommetrær, stikkelsbærbusker, dukkestue og et stort fjell. De andre naboenes hus og haver, gangveien som førte til barnehagen i den ene retningen og til Haugerud t-banestasjon den andre veien. Dette var den største brikken, men det fantes flere andre: EPA i Tveita-senteret, leiligheten til farmor og farfar på Teisen, med store grøntområder rundt, og jobben til pappa. Youngstorget med grønnsaksbodene der vi var og handlet med barnehagen (at dette var det samme torget 1. maitoget gikk fra forsto jeg først mange år senere), og zoologisk museum på Tøyen.

Som barn blir man i stor grad fraktet hit og dit, og fra baksetet i den lyseblå boblen vi hadde på den tiden skjenket jeg ikke reiseveien en tanke. Tok vi t-banen var også traséen en slags brikke: Tveita, Hellerud, Brynseng, til endeholdeplassen Sentrum (som i dag heter Stortinget).

Stedene var som løse puslespillbrikker, og det gikk mange år før bildet begynte å henge sammen. På sykkel eller til fots fikk jeg sakte men sikkert et forhold til avstander, til østkant og vestkant, og jeg oppdaget - ofte til min store forbauselse - hvor ting lå i forhold til hverandre. Tine og jeg snakket om dette forleden, og hun fortalte at hun var godt voksen da hun oppdaget hvor nært Rodeløkka og Grünerløkka ligger hverandre.

Selv har jeg funnet igjen brikker når jeg minst ventet det. En diger statue jeg hadde et sterkt minne om fra en tur med barnehagen, som vi kunne løpe opp på for så å skli ned, fant jeg igjen en lattermild natt i Frognerparken sommeren 1991. Den sto ved parkeringsplassen på sørsiden av parken, og var blitt mye mindre siden sist. Den bratte bakken ved tante Mimmis leilighet oppdaget jeg plutselig var identisk med Grenseveien mellom Carl Berner og Hasle, den seige biten jeg hadde syklet så mange ganger.

Det var med en viss forbløffelse jeg bragte i erfaring at Helsfyr var noe mer enn en innendørsperrong med vegger av gule mursten. For ikke å snakke om aha-opplevelsen jeg fikk da jeg en dag kikket ut av vinduet fra hybelen min i Strømsveien og oppdaget at jeg så rett ut på Veien Til Sentrum, der vi ofte sto i bilkø mellom falleferdige trehus.