To slags redsler

(...) Allt hon inte gjort, varenda tåg hon inte tagit
står och tutar nere på gatan, bakom rullgardinen
och hon vet att det är vår och att varje slant
hon inte slängt har varit en onödig besparing (...)
Lars Winnerbäck

Det hvinte i bremser, og jeg kjente lufttrykket fra bilen som såvidt sneiet meg. Personene som sto på bussholdeplassen like bak meg skrek opp, og sjåføren av bilen hyttet rasende med neven (med god grunn). Jeg turde ikke snu meg, men reddet meg inn på trikken jeg hadde løpt for å rekke, med bankende hjerte og knær som nesten ikke kunne bære meg. Herregud, jeg sprang rett ut i veien uten å se meg for! Min iver etter å rekke Torshov-trikken fra holdeplassen i Brugata fikk meg til å på et blunk glemme trafikkreglene jeg har kunnet siden jeg var barn. Det holdt på å gå riktig ille.

Takk og pris, gudsjelov og heldigvis, hvisket jeg til meg selv mens trikken skranglet oppover mot Grünerløkka. Jeg var svært skjelven og fornemmelsen av asfalt som plutselig kommer nærmere og slår luften ut av deg, satt i kroppen. Jeg har aldri blitt påkjørt av en bil, men kjenner den fortumlete følelsen av å plutselig finne seg selv i sørgelig forfatning på bakken, når man nettopp satt høyt på en sykkel.

Da jeg entret Torshov Helsesenter, som var målet for ekspedisjonen, hadde jeg fortsatt uhyggen i kroppen, men jeg skulle snart få annet å tenke på. Mitt ærend der var å få legen til å berolige meg med hensyn til en føflekk som hadde forandret utseende den siste tiden. Selv med min evne til å male fanden på veggen kom det som et lite sjokk at han ikke bagatelliserte det hele, men derimot ble såpass alarmert at han straks ringte Ullevål og skaffet meg en time noen dager etter. Det er jo selvsagt en lettelse å slippe å vente i ukesvis på å komme til spesialist, men dette var nesten litt vel raskt, og det gjorde meg urolig.

På Ullevål kunne de ikke, slik fastlegen min hadde forespeilet meg, fastslå om føflekken var av det skumle slaget. Selv etter at Han Som Henger I Hornet På Veggen Der var tilkalt rådet det usikkerhet og jeg lå anspent på undersøkelsesbenken mens legen, en sykepleier og Syvende Far I Huset diskuterte seg i mellom. Føflekken ble fjernet, jeg ble snurpet igjen med fire sting og sendt hjem med beskjed om at jeg ville få høre om den var ondartet i løpet av 1-2 uker.

Jeg skal ikke dvele ved hvordan de siste par ukene har fortonet seg. Men jeg har fått merke at tankene innimellom flyr fortere enn fornuften, slik at det hjelper fint lite å si til seg selv at det i hvert fall ikke er noen grunn til å ta sorgene på forskudd. Det har vært unntakstilstand, og telefonen som kom i går gjorde meg så usigelig lettet og glad. Tra la la.

Postet av: Kristiane at Mars 26, 2004 7:42 EM