Dagbladet vs. VG

Inntil for et par år siden hadde jeg knapt kjøpt en eneste utgave VG. Av løssalgsavisene valgte jeg alltid Dagbladet, helt uavhengig av hva som sto på forsidene. Jeg så litt skrått på VG-lesere, litt sånn som jeg den dag i dag ser på de som sitter og nileser Se & Hør på t-banen om morgenen den dagen bladet har kommet i salg. Er du helt nødt til å torgbære sladderhungeren din, liksom?

For mange år siden, da Geir Ove og jeg jobbet i samme bedrift, pleide jeg å sende lange blikk etter ham i kantinen. Han spiste med sin avdeling, jeg med min. Vi hadde aldri vekslet et ord, men jeg likte hans svarte 501-bukser og Moldejazz-t-skjorter (selv om jeg hater jazz).

Jeg kastet alltid rappe blikk mot disken når han sto i kassekø, for å se hva han likte å spise. En gang så jeg at han snappet med seg en avis fra stativet, noe han ikke pleide å gjøre. Jeg gjorde meg langnakket da han passerte bordet der jeg satt, og så til min glede at det var Dagbladet han hadde under armen. (Hadde også Dagsavisen vært til salgs der, hadde jeg kjent et lite stikk av skuffelse, men valget sto mellom Dagbladet og VG).

Jeg kom på episoden lenge etterpå, da vi forlengst hadde stiftet bo sammen. Han husket (naturlig nok) ikke hendelsen, men antok han skulle sjekke fotballresultatene, og fortalte at det nok var rent tilfeldig at valget falt på Dagbladet den formiddagen.