Ferdaminne fra sommeren 1998

Vi kom med toget fra Genova til Nice. Noen timer senere skulle vi med nattoget til Barcelona. Heller ikke på denne franske jernbanestasjonen var det oppbevaringsbokser, så det var med full oppakning vi bega oss ut i den hete ettermiddagssolen. Like etter satt vi på en snackbar med hver vår digre skål med blåskjell. Mette, og dessuten temmelig reduserte etter all vinen vi hadde sveipet i oss i Genova [1], gikk vi tilbake til jernbanestasjonen da vi hadde spist. Der rullet vi ut stråmattene, og lå og slumret og leste, mens vi ventet på toget som skulle ta oss videre.

Da avgang nærmet seg tok jeg meg en liten runde på stasjonen. Jeg handlet vann og Madeleine-kaker til turen, og sjekket den gule plakaten med avgangsider og en detaljert oversikt over stoppesteder. Toget stopper i Collioure, hvisket jeg til meg selv, og ble med ett i fyr og flamme.

I 1983 bodde mamma, Bjørn og Inger i Collioure i et halvt år, og Ulrik og jeg besøkte dem i påskeferien. Jammen kunne det vært gøy og se byen igjen, tenkte jeg da jeg var tilbake på stråmatten, og jeg luftet straks ideen for Geir Ove. Problemet var at toget skulle stoppe i Collioure rett før klokken fem om morgenen. Vi ble enige om å la skjebnen råde: Var vi våkne skulle vi stige av, om vi våknet i Barcelona var det også helt greit.

Jeg sover vanligvis som en sten på tog, men den som var lys våken fra halv fem var meg! Jeg purret Geir Ove, og like etter tumlet vi av toget. Litt betuttet sto vi og svaiet på perrongen, og konstaterte Collioure var mer for et stoppested og regne enn det var en by. Ikke et menneske var å se, langt mindre en drosje. Men det var en praktfull morgen, med blå himmel og grønne løvtrær, der småfuglene satt tett i tett og sang: Bienvenue, bienvenue!

Vi hadde ingen anelse om hvor langt jernbanestasjonen lå fra sentrum; det kunne være én kilometer eller seks, men vi hadde ikke noen å spørre, og ikke noe annet valg enn å traske avgårde langs veien.

Det var ikke langt i det hele tatt, viste det seg. Etter 10 minutter kom vi til sentrum, som var mye mindre enn 15 år tidligere. Rett etter nådde vi sjøen, og dumpet ned på stranden med ryggsekkene først. Der ble vi liggende som insekter på rygg. I det samme sto solen opp, og det var et vidunderlig vakkert syn. Collioure er en ubeskrivelig vakker by [2]. En gammel kirke er plassert på et fundament ute i vannet, det er gamle, pene hus og trange gater med hyggelige kafeer. Og selvfølgelig en middelalderfestning, det er nærmest obligatorisk på disse kanter. Byen er omgitt av grønne åser, vinranker og gammeldagse vindmøller.

Vi ble stumme, øyeblikket var magisk. Like etter kom fiskerne ned til stranden, og la ut på vannet i sine farverike båter. Der og da bestemte vi oss for å bli, og vi nådde aldri Barcelona i løpet av den interrailen.

[1] Etter å ha gått en runde i denne byen, som den dag i dag er ytterpunkt på vår målestokk for byers traurighetsgrad, fant vi ut at her var det ikke annet å foreta seg enn å sette seg på kafé, der vi tømte nedpå flere karafler.

[2] Jeg har lagt merke til at jeg i yngre dager tok mine omgivelser for gitt, og ikke la merke til om de var vakre. Ikke så rart kanskje, da barn er mer opptatt av en god iskrem enn pittoreske sørfranske smug. Mer overraskende var det da jeg kom tilbake til Moelv på tiårsjubileet etter folkehøgskolen. Jeg kunne ikke se meg mett på den vidstrakte utsikten fra skolen: Mjøsa og det hedmarkske kulturlandskapet. Jeg kan ikke huske at jeg skjenket denne utsikten en tanke da jeg som 19-åring bodde der i ett år.

Postet av: Kristiane at Mai 27, 2004 11:31 EM