På øverste hylle i lintøyskapet, der jeg oppbevarer de gamle 120 cm-lakenene og hårføneren som sjelden er i bruk, ligger det en teddybjørn. En enøyd, loslitt og trofast følgesvenn fra barndommen, tenker du kanskje nå. Men den er ikke gammel, den er ny.
Den har ikke blitt lekt eller kost med av noen. Det er riktignok flere år siden den ble kjøpt, på impuls, i begeistring over den gylne pelsen, de riktige proposjonene og det sorte blikket.
I bakhodet lå tanken på en venninnes voksende mave, men allerede da jeg bar den hjem fra butikken ante jeg at den var tilegnet et lite menneske som ennå ikke var unnfanget. Ei heller forsøkt unnfanget - på det tidspunktet.
Siden har den ligget i skapet, lik teddyen som blir vunnet på tivoli i Prøysens gamle vise. Jeg kommer over den med jevne mellomrom og tar den frem. Studerer den broderte brune snuten og kjenner hvor god den er å ta i; fast og myk på samme tid.
I begynnelsen var det løfterikt å ta den frem. Jeg kjente sitrende glede og forventning, og grep meg selv i å valse rundt med den på gulvet. En dag ...! Etter som tiden gikk havnet den stadig lenger bak i skapet, men jeg sjekket alltid at ledningen fra hårføneren ikke snodde seg rundt halsen dens.
I perioder har det vært vondt å plutselig kjenne den bløte pelsen under fingrene når jeg egentlig lette etter noe annet. Jeg har forsøkt å ikke fokusere så mye på det, men gang på gang har jeg kjent håpet tennes. Skuffelsene har vært like mange - hver og en litt større enn drømmen som brast.
Og så: Vissheten om at det faktisk ikke ville bli noe av, i hvert fall ikke uten store følelsesmessige og økonomiske investeringer. I den perioden måtte jeg ofte skyve teddybjørnen unna, men det var også dager da jeg tok den frem bare for å kjenne på smerten.
Livet på vent. Tårer og bitterhet. - Hvorfor akkurat jeg? Jeg ønsket det jo mer enn noen! Mismot, melankoli og ensomhet. Men også nye, uventede vennskap, nære samtaler og fellesskap.
Og venting, venting. Først fra måned til måned, deretter på venteliste. Avbrutt forsøk: Ikke denne gang, nei. Men kanskje neste? Mer venting.
I mellomtiden: Alle andre prøver, får det til, gleder seg. Tekstmelding: - En praktfull pike, alt vel! Barselvisitt, senere lunsj på barnevognvennlige kafeer. Blir det ikke min tur snart?
---
Teddybjørn, det skal nok bli bruk for deg! Den som skal ha deg har kanskje startet livet inni meg, kanskje på andre siden av jordkloden. Det vet jeg ikke i dag. Men jeg gleder meg!