Bekjennelse

Jeg har alltid kokettert med at jeg, når det kommer til vesker og sko, er nærmest for et naturbarn å regne. I motsetning til andre, som har fullstendig dilla på en av delene (eller begge!), og med frydefulle grøss drar kredittkort som allerede er tøyet til den ytterste grense, har jeg hevdet til meg selv (og andre) at dette er en last jeg ikke ligger under.

Dette stemmer ikke i det hele tatt, viser det seg. Jeg har kvalmende mange par sko, og også sjokkerende mange vesker. Dette har kommet for en dag nå da jeg driver og pakker før flyttingen.

At garderobeskapet i gangen var temmelig overfylt kom ikke som noen overraskelse (og hovedsakelig av mine sko, selv om et av Geir Oves par tar omtrent dobbelt så stor plass som et av mine). Jeg var også klar over at nederste hylle i skapet på soveværelset var i ferd med å gå over sine bredder.

Men jeg ble helt uvel og dessuten lei meg da jeg gikk gjennom skapet på loftet, og det også der veltet ut sko. Jeg skiller meg riktignok fra Imelda Marcos og Carrie Bradshaw, men først og fremst fordi min skosamling i stor grad består av joggesko i alle mulige varianter, og ikke elegante og rådyre selskapssko.

Til mitt forsvar kan jeg si at det er ekstra ille fordi jeg i liten grad er i stand til å kvitte meg med gamle og slitte sko. Jeg fant flere par sko som er over ti år gamle, men som jeg nødig vil skille meg av med fordi jeg husker i hvilken ellevill begeistring de ble kjøpt.

Likevel skammer jeg meg dypt over det svimlende antall sko som er avdekket her i dag, og lover herved å ikke kjøpe ett eneste par sko før vi skriver 2005. Ja, selv det obligatoriske paret høstsko, gjerne med såler som klikker, skal jeg avstå fra. Forslag til botsøvelser mottas også.