Den første

Innerst i en skuff, under brødformer og fryseposer, finner jeg en gammel fyrstikkeske. En slik man får gratis på enkelte kafeer - litt lengre og smalere enn de velkjente eskene med nittedalsstikker. Jeg rister på den, konstaterer at den er tom, og smiler litt av teksten som er trykket utenpå: Café au lait står det med røde og blå bokstaver, og under, med litt mindre skrift: Kaffe med varm melk.

Fyrstikkesken stammer fra tiden bare en håndfull avanserte og hippe kafeer (med c) serverte denne kaffedrikken. Lenge før man tok i bruk navnet caffe latte, som etterhvert har blitt mer utbredt her til lands. En tid uten kaffebarer. En tid da det nå dagligdagse synet av mennesker som står i kø før klokken 08 om morgenen, for å skaffe seg et beger med glohet væske som de siden må balansere med seg på overfylte trikker og trange fortau, var like utenkelig som internett var i 1986.

Smilet blir bredere da jeg kjenner igjen min egen skrift, med sprittusj langs den ene siden av fyrstikkesken: VAFLER! står det med vaklende versaler. Og jeg vet med ett hva jeg vil finne når jeg skyver ut innmaten.

Vi hadde fire pinnestoler som vi hadde skaffet på loppemarked. Stolene hadde vi malt med fet og blank oljemaling i fire forskjellige farver: En gul, en rød, en blå og en grønn. Vi ble ikke lei av å beundre dem - eller ideen med å ha en stol i hver farve - eller hverandre - eller i det hele tatt vårt nye hjem!

Her skulle vi bo - sammen hele tiden, ikke bare når det militære ga permisjon. Jeg husker det som en lykkelig, ja nærmest ekstatisk periode. Jeg - nei,vi - var lallende idioter fra vi våknet om morgenen til vi sovnet om kvelden.

- Vi har en leilighet! Dette var det første vi sa til hverandre om morgenen. Hver eneste dag.

Alt var gøyalt, vi var fulle av overskudd. Vi lo hele tiden. Spisebord hadde vi ikke foreløpig, men vi hadde arvet et gammelt vaffeljern, og nå ville vi lage vafler! Frem med bakebolle, sukker, egg og mel - ikke glem kardemomme! Men hvor mange egg og hvor mange desiliter melk? En mor ble oppringt. Jeg dikterte, og han noterte oppskriften på innmaten av en fyrstikkeske.

Min første kjærestes gutteskrift, falmet men umiskjennelig, på innsiden av en fyrstikkeske. Det er ikke fritt for at jeg blir litt melankolsk. Inger Hagerup sier det (alltid) bedre enn meg:

Bak alle de menn som siden
satte mitt sinn i brann
skimter jeg undertiden
noe som kanskje er han -
en hemmelig, bitter viten
om utslettet skrift i sand.

Postet av: Kristiane at August 30, 2004 3:38 EM