Tilståelse

Etter at vi flyttet bor jeg bare et par kilometer fra der jeg trådte mine barnesko. Når jeg skal i skogen kommer jeg rett inn på min barndoms lysløype, med alle de kjente stedene: Rundtjern, Nøklevann, Sarabråten og Mariholtet. Det liker jeg godt; det er som å komme hjem.

Vi handler ofte mat på Tveita, der vi også gjorde innkjøp da jeg var liten. I barnehagen sang vi tjukkebolla feita, hoppet over Tveita, og det gikk mange år før det gikk opp for meg at det egentlig er geita man hopper over i denne reglen. EPA, som matbutikken på Tveita het den gangen, finnes ikke lenger, men senteret har en akseptabel filial av Meny.

Jeg ble gledelig overrasket over at Tveita-senteret har fått en real ansiktsløftning de senere år. Ikke bare er veggene kledt med treverk, slik at den kolossale bygningen ikke lenger ser fullt så trøstesløs ut (Tveita-blokkene rett bak, derimot, ser like deprimerende østeuropeisk drabantby-aktige ut som de alltid har gjort) - senteret har også fått vinmonopol og en rekke andre nyttige butikker. Dagens Tveita-senter fremstår nærmest som Harrods i forhold til slik det var en periode på nittitallet.

Når vi skal til byen eller Majorstuen, eller egentlig alle andre steder enn til Alnabru, kjører vi forbi Bryn brannstasjon, nok et kjent landemerke fra barndommen. Jeg har faktisk vært på omvisning der en gang, med barnehagen. Vi fikk se vaktrommet der brannmennene satt og spiste kjeks og så på fjernsyn mellom utrykkningene. Det var til og med senger der, så de kunne ta en blund, men brannmannantrekket lå klart, slik at det bare var å hoppe i støvlene og tre på seg dressen når alarmen gikk.

Til sist skulle vi ned i garasjen og se på brannbilene. Det var med et bredt smil brannmannen som hadde vist oss rundt kunngjorde at vi kunne få ta brannstangen ned til første etasje. Vi barn jublet, og stilte oss i kø. Vi fikk selvsagt hjelp i begge ender, likevel kilte det i maven, og stemningen var spent. Da det ble min tur nølte jeg plutselig. Bare et øyeblikk, men lenge nok til at den snille brannmannen sa jeg ikke trengte å skli ned stangen hvis jeg ikke hadde lyst. Litt molefonken tok jeg trappen sammen med de andre reddharene.

Etterpå angret jeg så jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Jeg hadde ikke egentlig vært så redd for å skli ned stangen, nølingen var først og fremst for å fremprovosere en beroligende det er ikke farlig-forsikring. På vei tilbake til barnehagen gremmet jeg meg, og bebreidet meg selv.

Men neste gang vi kjørte forbi brannstasjonen på vei til byen, lød min egen stemme høyt fra baksetet: Jeg har sklidd ned brannstangen der inne! Det var ingen som betvilte dette, all den tid jeg nettopp hadde vært der med barnehagen, og jeg merket at søskenene mine ble mektig imponert.

Men ikke nok med det: På plagsomt storesøstervis fortsatte jeg å skryte av dette i årevis. Ikke hver eneste gang vi kjørte forbi, men ofte.

Marte, Ulrik og Inger: Jeg har aldri firt meg ned noen brannstang. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det, men det har jeg ikke. Jeg innrømmer det nå, og beklager at jeg førte dere bak lyset.

Postet av: Kristiane at September 8, 2004 12:03 EM