Tidligere pleide jeg å passe huset og katten når mamma og Bjørn var på ferie. Ofte var Ulrik der også. Vi spilte høy musikk, og drakk Nesquick hver dag. Drev dank i haven, og dro til Lutvann for å bade.
Det var et levende gammelt hus, og rett som det var knirket det i trappen, eller kraslet i kjelleren. Det kunne være nifst, særlig om kvelden når jeg var der alene. Da hendte det jeg måtte ta meg selv i nakken for ikke å bli hysterisk. For eksempel ved å gå ut med søppelposen etter at det var blitt mørkt, og tvinge meg til å ikke springe, men spasere rolig og behersket gjennom den mørke haven.
Livet mitt ble antakelig forkortet med ti år den gangen jeg glemte å koble ut alarmen før jeg sprang ned i kjelleren for å ta opp fisk til katten fra fryseboksen. Da jeg var halvveis nede i trappen startet den opp med et infernalsk bråk, og selv om det ikke var første gang alarmen gikk på grunn av min uaktsomhet, skvatt jeg slik at knoklene ble til gelé. Da de rett etterpå ringte fra vaktselskapet for å sjekke, skalv jeg slik på hendene at jeg nesten ikke klarte å løfte av telefonrøret. Jeg hadde harehjerte i minst en time etterpå.
Likevel var det den langsomme, snikende uhyggen om kvelden jeg fryktet, og forsøkte å unngå. En kveld grep jeg som vanlig etter fjernkontrollen. Men bi litt: Dette var da vitterlig ikke den samme fjernkontrollen som jeg hadde brukt kvelden i forveien, da Ulrik og jeg så på video?!
Den var riktignok ganske lik, både i fasong og farver. Jeg veide den i hånden; den kjentes lik også. Men den nye var mye mer avansert, med minst dobbelt så mange knapper og funksjoner som den gamle hadde hatt. Der og da klarte jeg ikke helt å se for meg hvordan fjernkontrollen jeg hadde lært å kjenne de foregående ukene så ut, men at det ikke var den samme jeg nå stirret intenst på, var jeg overbevist om.
For sikkerhets skyld fant jeg frem fjernkontrollen til videoen, siktet mot fjernsynet og fyrte av. Ingenting skjedde, og det var i grunnen ikke så rart: De to var ikke engang av samme merke. Men fjernkontrollen til videoen så i det minste ut som den hadde gjort dagen før. Det var da noe.
Jeg la fra meg den fremmede fjernkontrollen, og forlot rommet. Gikk ut på kjøkkenet, spiste et halvt rundstykke med prim, og returnerte til stuen. Men nei, den kompliserte og fullstendig ukjente fjernkontrollen lå der fremdeles.
Nå merket jeg at panikken kom snikende. For at det ikke skulle gå helt over styr for meg, besluttet jeg å ikke tenke på det. Jeg nektet rett og slett å forholde meg til forvandlingen, og gikk for å pusse tenner. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å skyve tanken fra meg, og jeg sov godt den natten.
Dagen etter skinte solen, og jeg hadde glemt det hele. Verden var igjen trygg og god. Ulrik kom tilbake, men det var først da kvelden falt på jeg husket opptrinnet fra dagen før. - Vet du hva som er rart, sa jeg, og forsøkte å høres tilforlatelig. Da jeg begynte å legge ut, så jeg et frydefullt glis bre seg i Ulriks fjes. Han tok fjernkontrollen ut av hendene mine, og i et grep hadde han forvandlet den igjen.
Det viste seg at når man klemte på et visst punkt på begge sider av fjernkontrollen løsnet den fra understellet. Den kunne da trekkes helt ut og vendes. På denne måten kunne man velge om man ville ha en helt enkel fjernkontroll å forholde seg til, med kun kanalvalg og tekst-TV, eller en med alskens finurlige funksjoner.
Postet av: Kristiane at September 10, 2004 10:44 EM