On the top of the world

Uansett hvilken kant jeg kommer fra er det et lite helvete å sykle hjem. Ta for eksempel fra sentrum, der jeg jobber: Grenseveien eller Strømsveien til Helsfyr - bare oppover, men greit nok. Videre stiger det svakt, men jevnt og trutt, til jeg når bunnen av Tveitabakkene, der stigningen begynner for alvor. Bakken er eviglang, tidvis ganske bratt og svingete (antakelig er det derfor den gjerne omtales som Tveitabakkene selv om det i virkeligheten dreier seg om en eneste, lang bakke).

Traseen jeg skissert hittil, er tøff nok; jeg kjenner den godt fra tidligere år. Men nytt er det at når jeg nå når toppen av Tveitabakkene, kan jeg ikke bare trille hjem. Nei, da har det bare så vidt begynt! Det vil si, målt i avstand er jeg nesten hjemme, men det er her klatreetappen begynner. Jeg kan formelig kjenne at luften blir tynnere der jeg tråkker oppover på letteste gir, mens jeg frykter at tyngdekraften skal gripe inn, og jeg med ett skal finne meg selv på rygg med sykkelen over meg nede ved Rimi på Hellerud. Sånn er det å bo på en topp. Men slik ser byen ut her oppe fra:

250 m.o.h

Det er dog ikke mulig å yte utsikten rettferdighet uten vidvinkel, så i virkeligheten er den langt mer formidabel og mye mer vidstrakt.