Da jeg syklet langs Østre Gravlund ble jeg oppmerksom på et ekorn som løp oppe på muren i nøyaktig samme tempo som jeg selv holdt. Hun var så nær at jeg kunne høre pusten hennes. Med ett stoppet hun, og blikket mitt møtte såvidt pepperkornøynene, før hun pilte ned på andre siden og forsvant.
Resten av veien hjem sang jeg: Liten ekorn satt/på en mur så glad/pusset snuten sin/med en labb så fin ... Jeg fikk ikke det jeg mente å huske av resten av teksten til å rime med melodien, så da jeg kom hjem googlet jeg strofen.
Aiaiai! Lite ante jeg at denne glade og harmoniske begynnelsen er opptakten til et rystende drama. Sangen har svært mange vers, og vers nummer to, som var det jeg husket bruddstykker av, avsluttes ... Dens små unger tre/hadde ly og le/i det store gamle furutre. (Det med furutreet husket jeg!) Så langt alt vel. Men allerede i neste vers begynner ting å gå på tverke:
En ørn som kretser høyt over furutreet ser solen glimte i den vakre, blanke ekornpelsen nede på grenen. Den stuper ned og hugger tak i vår lille venn. Jeg skal ikke dvele ved de hjerteskjærende detaljene, men ekornmoren blir slukt, "med hud og hår".
Nå begynner en tøff tid for ekornbarna. De er for små til å sanke mat selv, og er i ferd med å sulte ihjel nede i ekornhiet. Men i løpet av de neste fire versene får vi vite at Gud i Himmelrik hører deres rop om hjelp, og blåser opp til en real storm. På intrikat og lykkelig vis brekker furutreets topp, tar med seg et nøttetre i fallet, og sender tusen nøtter ned til de sultne små.
Så følger en periode med lutter velstand:
Og de vokste opp
gjorde glade hopp
ifra gren til gren,
alle tre som en,
Slik fløt høsten hen.
Så kom vinteren.
Da led ekornbarna nød igjen.
Ånei! De var altfor dårlig kledt. Tynn, brun sommerpels er ikke tilstrekelig om vinteren, og de moderløse hutret og frøs i sneen og vinterværet: Folk som går forbi/pleier aldri gi/ekorn klær som de blir varme i. Noe å tenke på for oss alle, vil jeg mene.
Heldigvis kommer Gud i Himmelrik nok en gang på banen når de små lider nød, og forærer dem vinterpels i brunt og grått. Og snipp, snapp, snute; happy ending! Jeg skal hilse og si jeg ble lettet.
Postet av: Kristiane at September 23, 2004 6:22 EMHun!?
Postet av: ulrik at September 23, 2004 10:50 EMSå flott at de små fikk vinterpels. Sommerpelsen er ikke like godt betalt.
"Gråverk" Står nesten like høyt i kurs som Hermelin fra den ikke helt ukjente røyskatten
Jeg ler meg ihjel av alle de søte observasjonene til Kristiane :-)
Postet av: Jacob at September 24, 2004 10:13 FMJeg og!!!
Postet av: Tine at September 25, 2004 12:11 EMÅ! Den sangen hadde eg heilt gløymt! Men eg har aldri høyrt meir enn første verset, som mamma sang for meg då eg var lita. Dette var stas!
Postet av: Maria at September 27, 2004 4:06 EMSvigermor ba meg om hjelp til å fremskaffe denne teksten for litt siden (til barneskoleklassen sin, kanskje?) - hun, i likhet med kanskje de fleste, kjente bare til det første, søte verset, og ble ganske sjokkert da hun fikk hele smæla på mail fra meg. (Jeg tror hun fremdeles holder seg til bare det første verset. :>)
Postet av: Anne at September 28, 2004 8:49 FM