Mine to barndomshjem var på ingen måte preget av armod. Langt derifra! Men husholdningene ble ført med nøysomhet. Trine skrapte alltid restene av smørpapiret, slik hun hadde lært av sin mor. Dette selv om vi var et godt stykke inn i 80-årenes lettsindige jappetid, der en nyslått tenåring kunne ønske seg en rosa saccosekk til jul - og få den. På mange måter fjernt fra etterkrigstidens varemangel og måtehold, som likevel bare lå en generasjon tilbake.
Å skrape av smørpapiret har ingenting med gnitenhet å gjøre, snarere en sunn innstilling til utnytting av ressurser. Filosofien om at den som ikke sløser, heller ikke skal mangle noe sto sterkt, skjønt mamma gikk kanskje litt langt i sin maniske gjenbruk av brød- og fryseposer. I flere år etter at jeg hadde flyttet hjemmefra oppbevarte jeg brød i vanlige bæreposer, ikke i brødposer, som er langt mer egnet til formålet. Etter å ha observert mammas skylling, tørking og gjenbruk av de nevnte poser, hadde jeg fått inntrykk av at dette var en luksusvare og en ekstravaganse jeg på ingen måte kunne unne meg. Stor var derfor overraskelsen da jeg oppdaget at en tykk rull med sikkert 100 brødposer kostet fem kroner og 90 øre på Rimi.
Men barnelærdommen sitter, og jeg skraper smørpapiret, og rister smuler ut av brødposene og bruker dem om igjen den dag i dag. Dog må det ha vært en foranledning til at pappa en gang gjorde seg morsk og fortalte denne historien:
Da han var barn var ferierte de ofte i Danmark. En dag kom farfar hjem fra butikken med en badeball han hadde kjøpt med til barna. Allerede her tråkket jeg kraftig i baret, da jeg avbrøt med spørsmålet - En til hver? (Pappa har tre søstre og en bror.) - Nei, hveste han forarget, - en på deling, selvfølgelig. Dette understreker nettopp mitt poeng!
Farfar var et lekende menneske, og han hadde gledet seg kolossalt til å forære dem den gilde og farverike badeballen. Da han så barna leke i vannkanten klarte han ikke å dy seg, men sparket ballen alt han kunne ned mot sjøen.
Altfor langt viste det seg; badeballen ble tatt av vinden, og drev raskt til havs på krappe små bølger. Farfar la på svøm etter den, men vendte tomhendt tilbake. Ballen var allerede halvveis over Kattegat, og tapt for alltid.
Og her kom pappas Store Poeng inn i bildet: Det var aldri aktuelt å kjøpe en ny badeball! Temaet var ikke engang oppe til diskusjon, hverken fra barnas side eller de voksnes. Ballen ble kjøpt, svevet et øyeblikk fet og blank i en perfekt bue over de glitrende blå bølgene, før den forsvant. Dette ble akseptert uten gny.
Postet av: Kristiane at September 29, 2004 11:03 EMHehe, må si et jeg kjenner igjen både meg selv og mine foreldre her. Problemet er at min bedre bakdel nok hadde tvunget meg til å kjøpe en ny badeball. Snakk om sløsing i dagens samfunn. Akk, ja.
Postet av: Elf at September 30, 2004 9:42 FMGny? Gny?!
*slå opp*
Det kan da ikke... det kan ikke være...
Er du sikker på at du ikke mener kny?
Helt sikker?
*bite negler*
Postet av: Anders at September 30, 2004 10:37 FMAnders: Mener du at det er mer sannsynlig at saken ble akseptert _med_ gny? Hvis det var kny det var snakk om, så måtte det i så fall vært "uten knying" eller "uten at de knydde". Måtte det ikke? (Søren, mine negler er visst ferdigbitt.)
Men altså Kristiane, si fra hvis du gir ut en bok en gang. Jeg vil ha et signert eksemplar. :)
Postet av: Anne at September 30, 2004 11:40 FMJa, gny. Ut fra min språkfølelse bruker jeg kny som et verb - å kny.
Postet av: Kristiane at September 30, 2004 11:45 FMkny vs gny er vel en selvskreven sak for Sylfest?
Postet av: olav at September 30, 2004 12:37 EMHm. Det var "uten å kny" jeg forventet å se der. Gny-en var ny, men den er nå behørlig notert.
Så gny går liksom på "uten en lyd" det da, mens "uten å kny" blir mer sånn "uten å mukke". Da var det bare jeg som trodde det var mukking du var ute etter. Liksom.
Okay da, så er det jo riktig sånn du har skrevet her da ser jeg, antakelig, nå når ordet er verifisert av de øvre gemakker og man har fått tygget litt på det.
*mellomfornøyd*
Postet av: Anders at September 30, 2004 1:33 EMKjære "mellomfornøyd",
Gny=bråk/støy/leven jfr "glam og gny"
Postet av: Klara klok at September 30, 2004 2:00 EMKjære Klara Klok.
Jeg har forstått hva ordet betyr, det er ikke det. Jeg forbeholder meg likevel retten til å være mellomfornøyd da det øyensynlig bare er jeg som synes det passer bedre med "uten å kny" enn med "uten gny".
Kny går på det å protestere mot en handling, og det synes jeg passer bedre her enn ikke å komme med en lyd, liksom.
Men når det bare er meg så er jeg jo nødt til å akseptere at... at... hele verden er i mot meg!
*gi etter for overmakten*
Postet av: Anders at September 30, 2004 2:12 EMAnders,
Jeg slutter meg til det du skriver om kny, (merkelig ord når man driver sånn å gjentar det)men slik som Kristiane skriver det, måtte hun jo ha skrevet om hele den siste setningen hvis hun skulle bruke ordet kny. Naturligvis kunne det stått: "Dette ble akseptert uten protester", evt "uten at det ble bråk" Tar du hintet, eller?
Postet av: Klara kverulant at September 30, 2004 3:23 EM"...og jeg skraper smørpapiret, og rister smuler ut av brødposene og bruker dem om igjen den dag i dag."
Hva i alle dager bruker du disse brødsmulene til?
Postet av: Roy at September 30, 2004 7:50 EMJaja, Roy. Jeg bruker _posene_ omigjen. :)
Men faktisk så pleide Trine også å ta være på brødsmuler fra skjærefjelen. Disse tørket hun, og brukte dem senere i kjøttkakedeig. Ypperlig.
Postet av: Kristiane at September 30, 2004 8:52 EMLa oss først legge det språklige til hvile. Bokmålsordboka sier: gny: 1. larm, ståk VÅPENG- 2. larmende ordskifte, 3. knyst, ymt JEG VIL IKKE HØRE ET G-. Ordet kommer forøvrig av det norrøne gnýr. Verbet gny, som på norrønt het gnydja, betyr å larme, ståke. Kristiane bruker ordet her i betydning nr. 3, helt korrekt.
Og ja - jeg husker den badeballen! Og Pappas heroiske forsøk på å svømme om kapp med vinden for å bringe den tilbake. Forhåpentlig kom den noen til glede på den svenske siden av sundet, men det er langt over! Rød og blå og hvit og gul og grønn var den, der den forsvant som en gild prikk blant bølgene. Heldigvis hadde Pappa vett på å snu.
Onkelsulliken (Som også skrapte smørpapiret, men ikke alltid gjør det lenger - og ikke tar vare på brødposene heller, men det er med et sårt stikk i samvittigheten!)
Postet av: Onkelsulliken at Oktober 2, 2004 1:39 EM