Colatrikset

I likhet med folkehøgskoler flest lå også min skole langt ute på landet. Med det mener jeg ikke bare langt fra Oslo, men også at skolen var lokalisert et stykke fra nærmeste tettsted, som var Moelv. Avstanden var vel drøyt fire kilometer - med andre ord var det fullt mulig å spasere, men litt for langt til at vi kunne stikke ned i kiosken til stadighet. Heldigvis var det mange av mine medelever som hadde bil, så vi dro gjerne i flokk og følge til butikken. Særlig på fredager.

På folkehøgskolen var fredagene enda bedre enn de er ute i den virkelige verden. Vi hadde bare halv skoledag; etter formiddagsmaten fikk vi fri for å vaske rommene våre. Vi trakk oss tilbake på internatet, spilte The Cures Friday I'm In Love drithøyt, og harelabbet i vei med grønnsåpe og vann. Vi fjaset usannsynelig mye, men husmor kom på inspeksjonsrunde og kunne når som helst beordre omvask, så rengjøringen måtte likevel holde en viss kvalitet.

Utpå ettermiddagen, når nesten alle lærerene hadde forlatt skoleområdet, dro vi til Moelv sentrum eller Obs på Rudshøgda, for å handle inn øl og snop til helgen. Førstnevnte måtte smugles opp fra parkeringsplassen, tilforlatelig innhyllet i ytterjakker eller skjult i bager. Folkehøgskolen hadde 18-års aldersgrense, de fleste av oss var 19-20 år gamle, og hadde dermed hatt lov til å drikke øl en god stund. Jeg kan likevel - særlig nå, mer enn ti år senere - se det hensiktsmessige i at det ikke var lov til å drikke på skolen. Likevel: Dette forbudet gjorde noe med oss. Vi ble plutselig som 16-åringer igjen, da man reiste på fest med tennissokker rundt ølflaskene så det ikke skulle klirre mistenkelig i sekken.

Etter å ha smugdrukket noen øl på skolen bar det ned til det lokale utestedet, Café 108 i Moelv sentrum. Her ble det danset og ledd, kranglet og grått. Nye forhold oppsto, mens andre krakelerte eller raknet fullstendig. Da utestedet stengte bar det opp til skolen igjen i maxitaxi.

Etter en slik kveld ble en del av oss sittende oppe da vi kom hjem. Vi halvlå i sofaer og stoler i internatstuen. Slang dorske meldinger til hverandre, og sladret om nye og unaturlige konstellasjoner som hadde oppstått tidligere på kvelden. I en krok ble det klimpret på gitar. Typisk folkehøgskolestemning, med andre ord.

Med ett var det en som oppdaget og henledet oppmerksomheten mot en uåpnet 1,5 liters Coca Cola i kjøleskapet. Vi som bodde på internatet var inderlig klar over at dette var morgencolaen til en av våre samboere. I motsetning til de mindre forutseende av oss, hadde han alltid en flaske cola på lur til dagen derpå.

Denne flasken ble sprettet med et besnærende fzzzzt hver lørdag morgen, som regel i alles påsyn. Men den ble aldri delt på! Mange ganger kunne jeg kjenne tårene stige i øynene av misunnelse, der jeg bivånet opptrinnet fra sofaen, uggen og tørst som bybud.

Den gnitne og iltre trønderen som eide flasken var imidlertid gått til sengs for kvelden. Vi så på hverandre i skrekkblandet fryd. Noen tok flasken ut av kjøleskapet; den dugget straks, herlig og innbydende. Dette ble utslagsivende. Vi klarte slett ikke å styre oss, og flasken ble fordelt pinlig rettferdig på millimeteren, som var vi søsken i tiårsalderen.

Det er den beste colaen jeg har drukket i mitt liv! Kjølig og uventet prikket den i halsen. Overflaten bruste som et miniatyrfyrverkeri og etterlot bittesmå dråper på nesetippen. Mens vi høylytt nøt de forbudte dråpene, ble ideen unnfanget: La oss fylle flasken opp med kaffe! Vi boblet over av morskap, og under latter og ståk brygget vi kolbe etter kolbe med kruttsterk, sort kaffe.

Den oppvakte leser vil kanskje påpeke at dette i høyden ville gi oss en utsettelse på noen få sekunder før vi ble avslørt. Ikke noe å si på det, men der og da følte vi oss geniale og lo oss nesten ihjel. Da flasken var fylt opp med kaffe ble den satt tilbake i kjøleskapet. Vi gikk utmattet til sengs, og låste dørene omhyggelig bak oss. Vår samboer fra Trøndelag var snill på bunnen, men beryktet for sitt hissige gemytt. Han kunne bli sint og ildsprutende som en drake.

Morgenen etter våknet jeg av et fryktelig rabalder. Rommet mitt lå ganske nær det felles oppholdsrommet, og jeg hørte først noen saftige trønder-eder, som stadig tiltok i styrke. Etter hvert tok de form av ville brøl, og jeg var på vei ut av sengen for å undersøke hva som var på ferde. Men så husket jeg hva som hadde skjedd natten i forveien, og holdt meg klokelig i ro. I neste nu eksploderte det der ute, og tankene mine gikk i retning av et skadeskutt dyr som braser rundt i underskogen. En stund hørtes det ut som noen løp bortetter veggen, og det ble dundret på alle dørene bortover gangen.

Det ble middagstid før vi, drevet av sult, våget oss ut av rommene våre. Da hadde den forulempede roet seg, og satt gretten i sofaen og svarte med enstavelsesord resten av kvelden. Vi fikk aldri vite om han svelget ned et par slurker iskald kaffe, eller om mistanken ble vakt før han satte flasken til munnen.

Postet av: Kristiane at Oktober 10, 2004 8:05 EM