Helgens loppemarked på Bøler skole var et eldorado for ungpikeroman-samlere. Henrykt bladde jeg meg gjennom meter på meter med barne- og ungdomsbøker, og da vi gikk slepte jeg på en diger bærepose full av bøker.
En av bokskattene jeg fant var en samling av Dikken Zwilgmeyers Inger Johanne-bøker, Barndom, Morsomme dager og Syvstjernen. Boken består av historier fra forfatterens barndom i et småbymiljø i 1860 og -70 årene. Mormor hadde boken da hun var liten, og mamma leste høyt fra den da jeg var barn. Siden leste jeg favoritthistoriene mine på egenhånd. En kort periode slet jeg faktisk med rettskrivingen på skolen fordi jeg hadde forlest meg på gamle bøker; jeg hadde begyt å skrive dig og mig og efter.
De fleste Inger Johanne-fortellingene er svært humoristiske, men det finnes også en skikkelig tåreperse som jeg simpelthen elsket da jeg var yngre. Jeg var spent på om historien fremdeles kunne få meg til å gråte, og joda: Tårene silte som før.
Magrete Kind er navnet på en pike som ikke nettopp blir mobbet, snarere oversett av de andre i klassen: (...) Hun var saa græsselig almindelig. En lang, almindelig næse - lyseblaa øine - almindelig lysebrunt haar, almindelig mund, og almindelige ord kom der altid ut av den, - alt hvad Magrete vilde si, kunde jeg gjerne sagt fem minutter i forveien. Det var altid saadanne sandheter som ingen mennesker kunde motsi, det Magrete Kind kom med. (...)
De andre unngår henne så godt de kan, men Magrete Kind har en evne til å lete dem opp og hekte seg fast i armen på en av dem. Da tisker og hvisker de andre pikene seg i mellom, i håp om at hun skal bli lei og gå hjem. Særlig er Magrete Kind etter Inger Johanne; nærmest daglig venter hun på henne ute på trappen, nærmest blå av kulde.
En vinter er det særdeles mange barneselskap i byen, men ingen ber Magrete Kind, selv om hun har fortalt på skolen at hun har fått ny selskapskjole med hvite bånd til pynt.
En dag, til alles forbauselse, blir pikene i klassen invitert i selskap til Magrete Kind. Ingen har det spor lyst til å gå, før en av dem påpeker at de om ikke annet kan ha moro av det i ettertid. Men: "- Jeg tar ikke den fineste kjolen min paa mig; den blir saa styg oppe hos dere, hvor der er saa trangt," sa Massa. Allesammen blev vi enige om at vi bare vilde ha søndags-kjolerne paa os.
Allerede dagen etter selskapet er Magrete Kind på døren, og vil ha med Inger Johanne ut. Men Inger Johanne har avtalt aketur med noen andre venninner, og springer ut bakveien. Magrete Kind ser imidlertid flukten, og det blir siste gang hun kommer på døren til Inger Johanne.
(Aldeles hjerteskjærende. Men tro det eller ei, det blir verre.)
En stund etter dette blir Magrete Kind borte fra skolen. "- Jasaa, hun blir vel snart frisk igjen." Men det varte og det rak, og Magrete kom fremdeles ikke paa skolen. En dag kommer en klassevenninne heseblesende og forteller at Magrete Kind er så syk at hun ikke kommer til å leve så mye lenger.
Akk. Jeg orker ikke dvele ved slutten av historien. Leseren vil ha forstått at den er alt annet enn lykkelig. Men historien om Magrete Kind finnes på nett! Les den og gråt.
Postet av: Kristiane at Oktober 18, 2004 8:47 EMHulk! Kan du ikke også gjenfortelle Mor Ingebrigts barnebarn for oss, det er så usigelig deilig å være trist.
Postet av: Klara krampegråt at Oktober 18, 2004 9:41 EMDette var uskikkelig trist. Jeg kan såvidt huske enda en trist barnebok, med akvareller. DEN var trist den. Det var en gutt som druknet. Den gråt jeg mang en gang av.
Postet av: Andreas at Oktober 19, 2004 1:26 FMÅnei, du må ikkje minne meg på Margrethe Kind! Margrethe Kind og Jorina (R. Vaage (det har eg altså googla opp, må eg innrømme)) er dei verste fortellingane. Grusomme. Og nesten dei eg hugsar best, trur eg.
For ikkje å gløyme 'Berre ein hund'
Kan du ikkje heller hugse litt glade og søte fortellingar? :)
Postet av: kristin at Oktober 19, 2004 8:50 FMEr dette den histotien der de til selskapet har lagd rødgrøt og slitt og stått i og så gjør alle de andre bare narr av fattigdommen og rødgrøten og alt?
Jeg kjenner tårekanalene fylles allerede. Husker historien fra barneskolen. Likte den ikke da heller pga hva den gjør med meg.
Postet av: olav at Oktober 19, 2004 9:20 FMJada, og her forventes det at jeg skal være blid og opplagt for å gå i prosjektmøte. *snyyyyt*
Får skylde på allergi.
Jeg hadde helt glemt den historien, men den må ha vært lagret på harddisken for jeg nikket gjenkjennende av din beskrivelse.
Postet av: Elf at Oktober 19, 2004 9:30 FMÅh, Inger Johanne-bøkene hugsar eg så vel! Dei var mellom dei gamle, anonymt utsjåande og dermed minst populære bøkene i ungdomshylla på Karstad Bibliotek. Utan smussomslag, einsfarga (eg trur raude). Eg trudde det berre var eg som las dei, men har skjønt i ettertid at dei er meir allment kjende. Magrete Kind-historia gjorde stort inntrykk!
Postet av: Maria at Oktober 19, 2004 3:04 EMNesten en unødvendig kommentar, men jeg må si det allikevel: Jeg elsket også Inger Johanne-bøkene og gråt sårt over Magrete Kinds sørgelige historie.
Postet av: Elin at Oktober 19, 2004 9:33 EM"Så sørgelig, sukket Gabriel. Jeg blir aldri lei av å høre på deg!"
Med fare for å gjenta meg selv, vil jeg slå et slag for Petter Kirkemus! Jeg er en hund etter happy endings!
Og når vi blir litt større, kan vi komme tilbake til "Det blåser på Månen". DEN er sørgelig, den!!!
Onkelsullik og tåreperse
Eg stemmer i: ååå!
Vi har også "Marian, det bleike barnet" (Sande), som er "ynkeleg kledd og stygg. Marian har høyrt dei sagt det, og luter sin magre rygg."
Og "Oline" (forfattar eg har gløymt). Oline er barnepike hos forteljaren i novella, og ho latar som om ho har ulovlege mannebesøk på rommet sitt.
Nå er det ikke meningen å komme drassende med mine triste barnebøker oppe denne Magrete Kind-tristheten, men jeg kom på tittelen på min triste bok, og den het Fravel Rune. Her er en link: http://mix.hive.no/~lenelu/Norsk/farvelrune.html
Postet av: Andreas at Oktober 21, 2004 5:53 EMBøler skole. akk, min barneskole. Supre loppemarkeder altså? håper det sto bra til med lærerne og skolegården etc.
-k.
Postet av: kjetil at Oktober 21, 2004 8:56 EMVille egentlig kommentere "Farvel Rune" til Andreas, men må jo bare skrive noe mer. Leste om Magrete mens jeg jobbet med særemnet, og endte opp med å flytte fokuset over til den :P For en nydelig historie! Sukk. Helt oppe i "Farvel Rune"-sjiktet når det gjelder tårebøker...
Postet av: Helene at Februar 2, 2005 10:57 EMåååååååååå gu jeg kan ikke fatte at de jentene som var magrete's "venninner" var så slem og ufordragelig mot henne.jeg blrir ikke bare trist men sint.men jeg synes at magrete ikke burde være snill mot dem.
Postet av: ameri at Juni 29, 2005 7:59 EMÅåååhh!Og så jeg som stormgriner av skillingsvisa om Tullingen, dette var tåreperse!
Postet av: Cathrine at November 5, 2005 12:40 FMmeg og en vennine har lest histirien på skolen og var nesten på hylgråten den var sååå sørgeli att vi bare måtte ha vær vår kopi på rommet for å kunne bli minnet på den stakkarslie margrete kind=(
Postet av: to lei seg jenter at Januar 17, 2006 7:11 EM