Forvandlingens klesskap

I en episode av Sex & The City er Miranda ellevill av glede over at hun plutselig kommer inn i sine "skinny jeans", som ikke har passet siden 1985. Gleden over å igjen kunne ta i bruk et gammelt yndlingsplagg skal ikke undervurderes, og selv har jeg hatt et par gamle 501 og en syrinfarvet Diesel Fellow i et fløyelsaktig stoff liggende øverst i skapet i årevis, i håp om at de en dag på mirakuløst vis ikke lenger skal være for trange.

Men da vi flyttet sist kvittet jeg meg med dem. Ikke fordi jeg har sluttet å tro på mirakler, men fordi jeg med ett oppdaget hvor latterlig trange i bena disse buksene har blitt. Og det er pussig, for jeg kan tydelig huske at 501 var buksen med helt rette ben, som vi hadde på oss mens vi lo av buksene med innsvingte ben fra tidligere på 80-tallet.

Buksene jeg hadde lengtet etter å passe inn i, så rett og slett kjempedølle ut. Denne oppdagelsen var så forbløffende at jeg nesten var villig til å inngå et veddemål: Noen måtte ha brutt seg inn og tatt med seg buksene, sydd dem kraftig inn i bena, og deretter sneket seg tilbake og lagt dem på plass igjen, aller innerst, aller øverst. Muligens mens jeg var på ferie. Men ingen var villige til å vedde imot. Og ved nærmere ettertanke - hvem ville gidde å gjøre noe sånt?

Buksene med smale ben havnet i frelsesarmé-dunken, men det betyr ikke at jeg ikke har noe å strekke meg etter; i skapet henger fremdeles et gildt taftskjørt. Det er sort og matt, men trangt i livet. Som jeg lengter etter å bruke det igjen!

Det er forresten ikke bare mine gamle bukser som har vært gjennom en metamorfose i klesskapets mulm og mørke. En gang var det Geir Oves hvite penskjorte som var rammet. Han oppdaget det en gang vi hadde dårlig tid før vi skulle i en temmelig stiv generalforsamling, antrekk "mørk dress". Anledningen tilsa hvit skjorte, et plagg han ikke hadde brukt på lange tider. Da han fikk den på var den plutselig vid som et telt, og rakk ham omtrent til knærne.

Min ellers så sindige mann ble aldeles rasende der han bakset rundt i fallskjermen av en skjorte, med vinterbleke legger stikkende ut under. Jeg lo så jeg gråt da han med anklagende stemme nektet etthvert kjennskap til skjorten. Jeg påpekte at han blant annet hadde giftet seg iført den noen år tidligere, noe han bestemt avviste, til tross for at dette er den eneste hvite skjorten han noen gang har eiet.

Det som hadde skjedd var selvsagt at moten de siste årene hadde dreid i retning mer kroppsnære slim fit-skjorter; det hang en pen liten rekke av dem i skapet ved siden av den store hvite.

Vi kom oss omsider avgårde, Geir Ove i lyseblå skjorte. Senere fant jeg den kostbare hvite bryllupsskjorten i søppelbøtten, klemt ned mellom kaffegrut og eggeskall. Den hadde fått sin straff.

Postet av: Kristiane at November 11, 2004 8:29 EM