Sjokolade og kupongkort

Hver onsdag og annenhver fredag ble vi kjørt til stasjonen for å ta toget til mamma. Stasjonsbygningen var gammel og gul, og perrongen full av ungdommer på vei hjem fra skolen.

Nesten hver gang hadde jeg lirket seks kroner ut av sparebøssen, slik at vi kunne kjøpe hver vår sjokolade i Narvesen-kiosken. Vi kjøpte som regel Caramello, Cuba eller Bravo - alle kostet tre kroner stykket.

En dag hang det en reklameplakat i kioskvinduet. Det hadde kommet en ny sjokolade! Den het Balisto, og hadde grønt papir. Vi var i villrede; skulle vi prøve nyheten? Det var jo en sjanse å ta, men samtidig føltes det viktig og riktig å holde seg oppdatert på sjokoladefronten. Og all sjokolade var jo god, med unntak av enkelte skumle konfektbiter med brandy. Etter en tids tvil og rådslagning bestemte vi oss for å teste Balisto.

Vel inne på toget flådde vi papiret av sjokoladen og satte tennene i den. Men bi litt! Sjokolade?! Stor var skuffelsen da nyvinningen Balisto viste seg å bestå av müsli og rosiner! Den smakte ikke direkte vondt, men kunne selvsagt ikke måle seg med en deilig og klissete Caramello.

Både Ulrik og jeg blir fremdeles oppbragte og indignerte når vi snakker om hendelsen.

Geir Ove uttrykker innimellom sin misnøye med at jeg er lite villig til å forsøke nye ting Jeg må lokkes og lures; helst går jeg etter det kjente og trygge. Jeg skylder på Balisto-tildragelsen.

Som storesøster var det jeg som hadde ansvaret for kupongkortet vi trengte til togreisen. Den gang som nå passet jeg godt på sakene mine, og pleide ikke å slomse bort ting. Derfor var forbauselsen stor da jeg en dag ikke kunne finne kortet da konduktøren kom. Jeg visste jeg ikke hadde lagt det fra meg noe sted, men lomme etter lomme ble endevendt uten at kupongkortet dukket opp. Ulrik så storøyd på meg, mens tårene vellet opp i mine. En dame som satt ved siden av tilbød seg til slutt å betale reisen for oss. Skjelvende takket jeg henne omigjen og omigjen.

Da vi kom frem til mamma og jeg vrengte av meg ullgenseren, falt kupongkortet ut på gulvet. Det var en kjølig dag, og jeg hadde trukket hendene opp i genserermene mens vi ventet på toget. Da jeg stakk hendene ut igjen, hadde kupongkortet blitt liggende i ermet.