Neste lørdag lagde læreren til hver eneste elev en liste, hvor det stod, hva de andre elever hadde sagt om personen. Om mandagen ga læreren hver enkelt elev hennes eller hans liste. Om kort tid smilte alle elevene. "Virkelig" hørte hun hvisket. "Jeg visste ikke, at jeg betød så mye for noen", og "Jeg visste ikke, at de andre liker meg så mye", var de fleste kommentarer.

Ingen nevnte senere disse listene. Hun visste ikke, om de visste eller diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe. Oppgaven hadde hatt den effekt, hun ønsket. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.

Mange år senere, ble en av elevene drebt i Vietnam, og læreren deltok i begravelsen, av nettopp denne spesielle elev. Hun hadde aldri før sett en militærperson død i en kiste. Han så så fin og så voksen ut også. Kirken var fylt med hans venner, en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten. Læreren var den siste, som velsignet den døde i kisten. Når hun står der, kommer en av soldatene, som var med å bære kisten,bort til henne. "Var du Marks matematikklærer?" Hun nikkede "ja." Så sa han: "Mark snakket mye om deg".

Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i en sammenkomst. Marks mor og far var der også, helt tydelig ville de gjerne Snakke med hans tidligere lærer. "Vi vil gjerne vise deg noe" sa hans far, mens han tok sin tegnebok opp av lommen. "De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette". Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig var blitt tapet sammen, pga. slitasje av de mange ganger, det hadde vært brettet sammen. Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret, som hun hadde skrevet alle de fine ting, kameraterne hadde sagt om Mark.

"Tusen takk fordi du gjorde dette" sa Marks mor. "Som du kan se, så satte Mark det meget høyt." Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt og sa,"jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet mitt hjemme." Chucks hustru tilføyde, "Chuck ba spesielt om, at dette ble limt inn i våres bryllupsalbum." "Jeg har også mitt, det er i min dagbok" sa Marilyn. Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin slidte liste frem for gruppen, og sa stolt "Jeg har det alltid med meg, jeg tror vi alle har gjemt på våres liste."

Da satte læreren seg endelig ned og gråt. Hun gråt for Mark og for alle hans venner, som aldri ville se ham igjen.

Størstedelen av mennesker i dag oppfører seg, som om de har glemt at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer. Så vær snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, innen det er for sent. En av måtene å at gjøre det på, er å videresende denne e-post. Hvis Ikke du gjør det, så har du igjen misbrukt en vidunderlig sjanse til å gjøre noe fint for andre.

Hvis du har mottatt dette, så er det fordi en annen bekymrer seg om deg, samt at det minst er en, som holder av deg. Hvis du har det "for travelt" til at bruke noen få minutter, det tar å sende denne e-post videre, er dette den første gang, du ikke gjør bare denne lille ting for dine venner? Jo flere du sender e-posten til, jo bedre er du til at rekke hånden frem til dem, du holder av.