Et hjem for oss

Jeg har jobbet ganske lenge på samme sted, og det har også de fleste av mine kolleger. Da vi begynte var vi i midten av tyveårene, nå er de fleste passert 30 og vel så det. Vi har blitt voksne sammen, og kjenner hverandre naturlig nok svært godt etter hvert. Dette bærer omgangstonen preg av. Det har i de senere år ikke kommet særlig mange nye til, så vi har i liten grad måttet legge bånd på oss, eller fått oppførselen korrigert.

Det snakkes gjerne om uhumskheter over lunsjbordet, og enkelte sjenerer seg ikke for å rape i andres påhør. Om jeg ikke rekker å legge maskara en travel morgen tar jeg dét med knusende ro, og går på jobb med små griseøyne.

Vi er interne til det ekstreme, og innimellom kjekler vi, eller erter hverandre som søsken. (Men vi slåss aldri!). Noen ganger tenker jeg at det bare er såvidt vi gidder lukke dodøren bak oss.

Særlig spennende er det ikke, men det er morsomt. Det er ikke sjelden jeg ler så tårene siler i løpet av arbeidsdagen, og å være på jobb føles noen ganger som å henge formålsløst med venner i timevis, som man gjerne gjorde i yngre dager.

Det er også mye rutine, spesielt knyttet til lunsjpausen. Vi spiser til faste tider, med de samme menneskene, og ikke minst på de samme plassene. I dag var jeg vitne til at det satt en rad med mennesker på den ene siden av et helt langbord. Det så ut som de skulle delta i en panelkonferanse, men årsaken til at det ble slik var at de som vanligvis sitter på den andre siden av bordet tilfeldigvis hadde tatt juleferie alle sammen.