Mer sykkel

Jeg var usedvanlig sliten, lei og kjei på jobb i dag, og tellet timer til jeg kunne gå hjem. Fordelen med å begynne på jobb før fuglene får sko på, er at jeg også er tidlig ferdig. Klokken 15 blank stormet jeg nedover trappene og ut i solen. Jeg festet hjelmstroppen under haken, vred om nøkkelen i låsen, og rykket utålmodig sykkelen ut av stativet. Men bi litt! Her manglet det da noe vesentlig. Det var liksom noe med sykkelens tyngdepunkt som var forskjøvet. Nemlig: Forhjulet var borte!

Dette er sjette sommer på rad sykkelen min står parkert i stativet på Lilletorget. Den har aldri tidligere blitt utsatt for noe på dagtid. (Da noen hadde løsnet alle sykkelens skruer og wirere en natt jeg hadde latt den stå igjen etter en utagerende lønningspils, slik at sykkelen falt fullstendig fra hverandre da jeg låste den opp, følte jeg i grunnen at det var til pass for meg. Dessuten var det ingen deler som manglet.) Jeg har titt og ofte fnyst av engstelige kolleger som har lurt på om det er trygt å sette fra seg sykkelen utenfor; det kan da ikke skje noe med den midt på lyse dagen! Etter hvert som sykkelen min har blitt både slitt og ripete har jeg virkelig begynt å slappe av.

Og det er virkelig et yrende liv rundt Lilletorget, ikke minst nå om sommeren. Vaterlandsparken kryr av solbadere, uteserveringen på Café Con Bar er full dagen lang, og det myldrer av mennesker i området mellom Brugaten og Grønlandsleiret. Jeg fatter ikke at noen har nerver til å bøye seg over en sykkel som ikke tilhører dem selv, og gi seg til å fikle med forhjulet. For så å løsne det, og tilforlatelig vandre avgårde med hjulet under armen. (Det fryder meg å tenke på hvor skittent og støvete hjulet var.)

Den som måtte slepe etthjulingen gjennom byen, på jakt etter et sykkelverksted med en akseptabel leveringstid, var meg. Fordi jeg er en sykkelteknisk kløne, besluttet jeg å like godt levere sykkelen inn til den årlige overhalingen i samme slengen. Og det var på høy tid, for det viste seg at samtlige bremseklosser var nesten nedslitt, slik jeg hadde hatt en mistanke om.

Metallpedalens skarpe tenner hugget meg gang på gang i leggen, der jeg halvveis bar sykkelen avgårde, og etter et par kvartaler begynte armene mine å skjelve. Mitt yndlingssykkelverksted på Fagerborg var derfor et uoppnåelig mål (og dessuten feriestengt, når jeg tenker meg om), så jeg satte kursen for en tidligere favoritt, Oslo Sportslager.

Der var det imidlertid både dyrt og en ukes ventetid. Dessuten undret ekspeditøren høyt, etter å ha kastet et raskt blikk på sykkelen min: - Ja, om det i det hele tatt er noen vits. Noen vits?! Min fine, blå DBS Amok, som jeg fikk i morgengave! Etter å ha konsultert en av de verkstedansatte konkluderte han riktignok med at det ville være verdt pengene, men da var jeg allerede begynt å se skrått til ham.

På Sportshuset i Henrik Ibsensgate, ga de seg imidlertid straks til å finne frem forskjellige hjul og slanger, og da øynene mine falt på noen stilige turkisblå dekk som hang høyt oppe på veggen, begynte jeg nesten å tro at det var en mening med det frekke tyveriet og såret på bakbenet og alt. Hadde det ikke vært for bremseklossene som skulle byttes, kunne jeg fått med meg sykkelen straks, og billigere enn Sportslageret var det også. Jeg skal hente den i morgen ettermiddag. Med turkist forhjul. Hurra!

Postet av: Kristiane at Juli 4, 2005 9:33 EM