S-ordet

Jeg er klar over at jeg kjeder kolleger, famile og venner, og ikke minst denne bloggens lesere, med mine utallige sykkelhistorier for tiden. Kan ikke den som gannet sykkelen min være så snill å oppheve forbannelsen? I så fall lover jeg å holde knyst om mitt liv på to hjul i lang tid fremover.

Men først, de siste dagers gjenvordigheter: Da jeg skulle hjem fra jobb på fredag, og tok heisen ned i det hemmelige sykkelrommet i kjelleren (som jeg først fikk kjennskap til etter at jeg hadde blitt frastjålet et hjul), fant jeg det ene dekket flatt. Ja, det turkise! Grrr.

Jeg orket rett og slett ikke å forholde meg til det der og da, men lot sykkelen stå der over helgen. I morges leverte jeg den (nok en gang) på Sportshuset, og de lovet å ha den ferdig til klokken 16. Men da jeg dukket opp til avtalt tid var den ikke engang påbegynt. Jeg behøvde imidlertid ikke engang gjøre meg morsk, før en av de snille sykkelguttene som jobber der gikk i gang, og hadde den klar i løpet av ti minutter.

Som de fleste kan tenke seg, ble det en svært varm tur hjem. Men virkelig ille ble det ikke før krysset Tvetenveien/Fyrstikkbakken. Der syklet jeg rett ut i nylagt asfalt, som på ingen måte var blitt avkjølt i den brennhete ettermiddagssolen. Varmen som sto opp fra bakken slo meg nesten i svime, og jeg steg til vers etter hvert som underlaget satte seg fast i kladder under dekkene. Etter få meter raget jeg høyt oppe i luften, som satt jeg på en veltepetter. Så nå er ikke dekket turkist lenger, men asfaltgrått.