På kjøret igjen

Da jeg gikk på folkehøgskole i 1992/1993, så vi på Beverly Hills 90210 hver uke. Vi trykket oss sammen i sofaene i peisestuen, slukket lyset og fulgte åndeløst med på det som utspant seg på skjermen. Noen hadde fulgt med på serien fra starten av, men for meg var den helt ny.

Det var Beverly Hills som for første gang fikk meg til å bli skikkelig hektet på en TV-serie. Det var helt uaktuelt å gå glipp av en eneste episode, og jeg skrek av skuffelse når kveldens episode var ferdig. Dette til tross for at jeg hadde en mildt sagt ironisk distanse til serien. Jeg mener, selvsagt hadde jeg det. Jeg var sortkledt og sint på den tiden. Hadde jeg vært noen år yngre, kunne jeg sikkert likt den på ramme alvor, slik jeg i sin tid gjorde med Fame, men på dette tidspunktet var jeg tross alt 20 år gammel.

Da jeg var syk og hjemme fra jobb for et par uker siden, oppdaget jeg at Beverly Hills går på TV3 hver dag klokken 16. Dette er et tidspunkt jeg ellers aldri ser på TV, sykemeldt eller ikke. Det faller meg liksom ikke inn å slå på fjernsynet før Dagsrevyen. Dessverre, vil jeg si, for av den grunn har jeg aldri sett Dr. Phil, som alle snakker om, og jeg får heller aldri sett musikkvideoer på Svisj.

Om jeg er hjemme hender det jeg tenker på det, og jeg kan komme så langt som til å sjekke avisens programsider. Men så finner jeg alltid på en unnskyldning, og gjør noe annet i stedet. Noen ganger lurer jeg på om jeg gjør dette fordi jeg vet hvor lett jeg blir hektet på ting. Den utrolig traurige serien Syv søstre, for eksempel. Jeg fortvilet, og sendte en illsint faks til TV2 da de byttet sendetid fra torsdag til lørdag kveld - et tidspunkt jeg på den tiden aldri var hjemme. Det er denne selvinnsikten som har gjort at jeg aldri har lest Sagaen om Isfolket; jeg hadde garantert ikke klart å gi meg etter én bok, men måtte lest alle 47.

Men nå er jeg altså på Beverly Hills-kjøret igjen. Jeg fyker hjem fra jobb for å rekke det. Hvis Geir Ove kommer tidlig hjem, og griper meg i akten, farer jeg sammen. Jeg prøver å avlede oppmerksomheten hans ved å selvironisk synge Weezers Beverly Hills - that's where I want to be! i hans retning. Men egentlig er jeg ganske skamfull. For serien er virkelig utrolig døll, enda døllere i dag enn den var i 1993. Klærne! Frisyrene! De banale problemene, med enda mer banale løsninger. Selv Kelly, som jeg syntes var veldig pen den gang, ser skikkelig kjip ut. Brenda og Steve hater jeg fremdeles av hele mitt hjerte, så der er alt om før.

I lunsjpausen i dag bekjente jeg mine synder, og det ble faktisk ikke tatt så ille opp som jeg fryktet. Samtlige rundt bordet hadde kjennskap til Beverly Hills, mye bedre enn meg, viste det seg. Jeg fikk blant annet vite at serien gikk i svært mange sesonger. Jeg har av en eller annen grunn gått rundt og trodd at den sluttet omtrent samtidig som jeg var ferdig på folkehøgskolen, men mine kolleger kunne fortelle at vi følger personene fra high school, via college, og langt ut i arbeidslivet. Dette måtte jeg selvfølgelig finne ut av, og ved hjelp av en episode guide har jeg nå bragt i erfaring at serien gikk på TV i 10 år. Det er laget hele 296 episoder!

Det kan bli en lang vinter.