Alt kommer til den som kan vente

I sommer en gang ble jeg oppmerksom på et nydelig, gammelt og spesielt bord, som sto henslengt utenfor et litt lurvete hus et stykke ned i veien for der vi bor. Det sto på skjeve i en sandhaug, og ble tilsynelatende ikke brukt til noe. Jeg holdt det under nøye oppsikt, men det var først da høststormene satte inn jeg følte for å handle.

Jeg hadde lyst til å ta det med meg hjem. Det ville snarere vært en redningsaksjon enn et tyveri, likevel visste jeg ikke helt om jeg turte. Jeg måtte dessuten ha en medsammensvoren; jeg ville ikke greie å bære bordet opp alle bakkene alene. Det ville også være marginalt mindre pinlig å bli tatt dersom man var to om det. Men Geir Ove lot seg ikke overtale, selv ikke en gang vi kom fra fest sent på natten.

Tiden gikk, og det ble åpenbart at bordet var satt ut for å dø. Jeg begynte å leke med tanken på å ringe på døren og spørre om jeg kunne få eller kjøpe bordet. Eller skulle jeg legge en lapp i postkassen? Da ville jeg ikke risikere å bli avvist ansikt til ansikt. På den annen side ville jeg miste muligheten til å kidnappe bordet etterpå, dersom forsøket ikke førte frem.

Disse tankene balet jeg med lenge, og jeg plaget omgivelsene mine med lange argumentasjonsrekker for og imot. En dag jeg var på vei hjem fra jobb, gikk jeg nølende inn på tomten. Stoppet opp litt, før jeg gikk besluttsomt videre. Jo, jeg ville ringe på, nå med det samme. Men da jeg bøyde meg over bordet for å ta det nærmere i øyesyn, viste det seg at det var blitt helt ødelagt. Det hadde stått ute så lenge at platen var blitt morken og vablete. I tillegg hadde det slått seg, og den lille skuffen lot seg ikke rikke.

Jeg var både lettet og skuffet. Nå slapp jeg i hvert fall å tigge huseieren om å få bordet. Samtidig var det stor synd og skam at et så fint bord var vandalisert av vær og vind.

Siden har jeg skåret tenner av ergrelse hver gang jeg har passert dette huset. Det var nesten befriende da jeg en dag fant bordet oppned på en tilhenger i oppkjørselen. Det var halvveis skjult under søppel og skrot, og helt tydelig på vei til Brobekk. Ute av øye, ute av sinn, tenkte jeg lettet.

Men da jeg i går oppdaget et nesten helt likt bord hjemme hos min tante og onkel, kom alt tilbake til meg. Med fete typer fortalte jeg historien om bordet. Om Geir Ove som nektet å gjøre seg til tyv, og om tilhengeren og alt. Tanten min fortalte en ganske fantastisk historie om hvordan bordet hadde havnet i hennes varetekt: Hun hadde kommet forbi en gjeng på gaten, som holdt på å bære et flyttelass inn i enn varebil. Idet hun passerte dem, konstaterte de at bilen var smekkfull, mens bordet fortsatt sto igjen på fortauet. De klødde seg i hodet, og fikk med ett øye på henne. - Vil du ha det, kanskje?, spurte de. Det ville hun selvfølgelig svært gjerne.

I ettermiddag ringte telefonen. Det var en annen tante, som også var til stede i går. Familien holder på å rydde i huset til en eldre slektning, de hadde funnet et bord nøyaktig makent til det som på lykkelig vis var blitt min tantes, og som jeg hadde beundret dagen før. Nå spurte de om jeg ville ha det. Svømmer en enbent and i ring?! Selvsagt ville jeg det! Det er allerede på plass i et hjørne av stuen, og jeg er så glad.

Postet av: Kristiane at November 13, 2005 7:56 EM