Yrkesliv

Tidlig på 1990-tallet jobbet jeg et år som rengjøringshjelp i Statistisk sentralbyrå. Jeg hadde hatt sommerjobb der flere år på rad, og siden jeg ikke hadde noen planer høsten etter videregående, fikk jeg fortsette da den avtalte sommerjobbperioden var over.

Etter å ha sommervikariert i alle etasjer, var jeg lommekjent i SSBs gamle lokaler i Skippergaten. Jeg hentet tørkepapir i den mørke kjelleren, som forøvrig kunne vært passende location for en skrekkfilm, og snuste rundt i kott og baktrapper. Jeg hadde polert det store blanke møtebordet til administrerende direktør, og tørket støv i det langt mer beskjedne kontoret til vår nåværende statsminister.

Jeg hadde moppet gulvene nede i det aller helligste, selve hjertet av SSB der det sto noen kolossale datamaskiner, med spesielle støv- og lo-frie kluter. Jeg hadde sittet fast i vareheisen, og gjemt meg bort i funksjonærbiblioteket.

Jeg tok meg en lur i bøttekottet, eller en stille stund i en bortgjemt, dyp vinduskarm med utsikt. Daglig sprang jeg gjennom gangene med et gedigent vaktmester-nøkkelknippe, og jeg hang opp strenge lapper til de som griset til drikkevannfontenene med kaffeslanter. Alt under overoppsyn av en myndig, men godhjertet oldfrue.

SSB hadde de underligste kreaturer på lønningslisten. Eksentriske forskere og eiendommelige typer med et unaturlig høyt forbruk av frukt-te. Nesten alle hadde de sine merkverdige og sære vaner. Og det sier jeg deg: Vaskehjelpen lærer dine særegenheter å kjenne, så pass på hva du gjør på kontoret ditt!

Vaskekollegene mine utgjorde også en temmelig aparte gjeng, men jeg ble raskt glad i dem alle sammen. Vi hadde mye moro på pauserommet, som var plassert aller øverst i bygningen, i en nærmest skjult Being John Malkovich-aktig etasje, med adkomst via en hemmelig trapp. Derfra kunne man jumpe rett ut på taket gjennom vinduet, noe jeg gjorde titt og ofte, for å nyte Oslo i soloppgang fra fugleperspektiv.

Det var et flott år. Jeg har siden ment at alle en eller annen gang burde ha en vaskejobb, i beste da mannen skulle stelle hjemme-ånd. Da ville nok de fleste lært seg to gyldne regler: 1) Erkjenn vaskehjelpens nærvær. Du trenger ikke smile (selv om det er hyggelig), men se i hvert fall ikke tvers gjennom personen som vasker kontoret ditt. Og 2) Flytt deg når gulvet skal moppes eller støvsuges.

Jeg var trist og vemodig da jeg skulle slutte for å begynne på folkehøgskole. Samtidig var jeg usigelig lettet over at det ikke var meg som skulle fortsette å bone gulv og tømme søppelbøtter til kroppen var utkjørt og uførepensjon eneste mulighet.

Mine vaskekolleger stelte i stand en flott avslutning for meg. Det var kake, og jeg fikk en mappe med hyggelige hilsner, og på forsiden et bilde av meg der jeg poserer med en mopp over hodet, som en dommerparykk:

Med på veien fikk jeg også et dikt, etter sigende skrevet av en viss Nadine Starr, 85 år gammel:

If I had my life to live over, I’d try to make more mistakes next time. I would relax, I would limber up, I’d be sillier than I have been on this trip. I would take fewer things seriously. I would be less hygienic. I would take more chances. I would take more trips. I would climb more mountains, swim more rivers, and watch more sunsets. I would burn more gasoline. I would eat more ice cream and less beans. I would have more actual troubles and fewer imaginary ones.

You see, I’m one of those people who lives sensibly and sanely hour after hour, day after day. Oh, I’ve had my moments and if I had my life to live over, I’d have more of them. In fact, I’d have nothing else. Just moments, one after another, instead of living so many years ahead each day. I’ve been one of those people who never goes anywhere without a thermometer, a hot water bottle, a rain coat and a parachute. If I had my life to live over, I’d go places and do things and travel lighter than I have.

If I had my life to live over I would start barefoot earlier in the spring & stay that way later in the fall. I would play hooky more. I wouldn’t make such good grades, except by accident. I’d ride more merry-go-rounds. I’d pick more daisies.

Jeg var den gang litt ambivalent i forhold til diktet, som jeg anså som temmelig lettbent og klisjéaktig. Men da jeg nylig fant mappen igjen, ga det meg likevel noe å tenke på. Ikke at jeg generelt føler jeg har tatt for få sjanser i livet. Bare på ett eneste område har jeg vært alt, alt for trygghetssøkende: I yrkeslivet. Dette har jeg tenkt mye på den siste tiden. Jeg burde nok lagt meg ordene jeg fikk med fra min første arbeidsplass på minnet.

Postet av: Kristiane at November 24, 2005 8:49 EM