Jeg kjempet en innbitt kamp mot min egen nærsynthet. Først befant jeg meg lenge i fornektelsesfasen. Ingen i familien er nærsynte; tvert imot har vi falckeblikk alle sammen, og jeg kunne ikke tro at det var noe galt med synet mitt.
Nærsyntheten utviklet seg gradvis, og jeg lærte meg å leve med den. Minnene om at ting en gang hadde vært annerledes bleknet, og jeg tenkte ikke lenger over det upraktiske i at jeg alltid måtte sitte på første rad på kino. Jeg vennet meg til at informasjonsskjermene på t-banestasjonen ikke var for meg. Det vil si, jeg kunne skimte stasjonsnavn og klokkeslett hvis jeg sto rett under monitoren og hoppet opp i luften. Så det gjorde jeg, også det uten å tenke noe særlig over det.
Jeg ble vant til at folk trodde jeg var overlegen - men forsikret dem alltid om det motsatte og harselerte over mitt dårlige syn de gangene det ble oppklart at jeg ikke hadde sett at de hilste på meg. Selv ikke at jeg på grunn av nærsyntheten nesten gikk glipp av mannen i mitt liv, fikk meg til å gjøre noe med saken.
På jobben hendte det ofte at jeg kom tilbake til plassen min og fant Gule Sider på pulten - oppslått på siden for optikere. Mine kolleger syntes det var storartet underholdning når jeg lente meg frem og myste ned i telefonkatalogen før jeg klarte å lese hva som sto der - og deretter hyttet med neven mot frekkasene som hadde lagt den der.
Men én episode fikk meg til å bestille time hos optiker. En venninne og jeg skulle til Sognsvann. Hun hentet meg hjemme, og ringte meg da hun var utenfor. Jeg sto klar, og sprang ned trappene. Der var bilen, ja! Jeg smatt inn, og skravlet oppskjørtet mens jeg smekket døren og famlet etter bilbeltet. Jeg snudde meg mot henne, hvorpå blodet frøs til is i årene mine. Jeg stirret inn i ansiktet på en vilt fremmed mann! Han stirret minst like skrekkslagen tilbake, og jeg stammet frem en unnskyldning, og kom meg ut av bilen i en viss fart.
Min venninne var himmelfallen. Hun hadde sett meg komme fykende ut av porten, for så å sette meg inn i en bil som ikke engang hadde samme farve som hennes. Vantroen vek imidlertid raskt plassen for overstadig munterhet da jeg forklarte hva som hadde skjedd.
--
Da jeg omsider kom meg til optiker, hisset han seg opp til de store høyder da han hørte at jeg hadde gått rundt med ukorrigert syn. - Du kjører vel ikke bil?!, skrek han opprørt. Jeg kunne heldigvis berolige ham med at jeg ikke har sertifikat.
Da jeg hentet de nye brillene mine, og kom ut i Majorstukrysset med perfekt syn, var jeg helt overgitt! Med ett så jeg fuglene på kraftlinjene, og bladene på trærne. Jeg kunne lese skilt, og jeg la merke til de mest forunderlige detaljer i bybildet. Og så de skarpe farvene, da! I tiden etterpå mjæret jeg i vei om den fantastiske sansen synet, med en begeistring som overgikk Trond Viggo Torgersens entusiasme i Kroppen-programmene på Barne-TV.
Men det var først da jeg fikk kontaktlinser jeg forsonet meg med nærsyntheten.
Postet av: Kristiane at Desember 6, 2005 6:03 EMMin brors første kommentar da han kom ut fra optikeren for første gang (i ettsifret alder) var visstnok "- Men det er jo masse fjell rundt omkring!".
Postet av: Anne at Desember 6, 2005 10:34 EMKan man spørre hvor mye styrke du trengte etter første besøk hos optikeren?
Postet av: Knut at Desember 7, 2005 7:46 FMJeg var da minus 3,25 på begge øyne. Det er jeg fremdeles.
Postet av: Kristiane at Desember 7, 2005 8:14 FMhihihi:-)
Ser meg for deg når du setter deg inn i den bilen :-)
Det er jo ingen nærsynthet å myse, eh, kimse av, nei. :-) Jeg har -0.75 og jeg bruker briller når jeg kjører, for å si det sånn.
Postet av: knut at Desember 7, 2005 11:32 FMjeg holder faktisk på å dette av stolen av latter - jeg kjenner dog noen som kunne gjordt det samme som deg - hoppet inn i en vilt fremmed bil UTEN å ha problemer emd synet - bare pga at hun er så stresset at hun ikke helt er med i disse små "detaljene"
Nok en gang jeg skogg ler av dagens innlegg!!
Jeg fikk mine første briller 1. året på vidergående og hadde da -2,50 på begge gluggene. Optikeren NEKTET PLENT å tro at jeg hadde kommet meg gjennom de 9 første skoleårene med tilfredsstillende skussmål; "Du kaijnn jo itj sjå haijnna foran dæ!"
Å anta at du daglig hadde store, visuelle utfordringer med -3,25(!) i handicap, er nok intet skudd i mørket.
Jeg husker hvordan jeg flyttet brillene av og på neseryggen, for å bli like fascinert hver gang over hvor godt det gikk an å se!
Kan jeg spørre hvor lenge siden dette er?
Postet av: Fredrik G at Desember 7, 2005 8:30 EMJeg kjenner godt igjen følelsen du beskriver da du kom ut fra optikeren. "Jøss," tenkte jeg. "Går det ann å kjenne igjen folk som er inne på butikken på andre siden av veien?"
Postet av: Elf at Desember 9, 2005 12:05 FMFredrik: Jeg er faktisk litt usikker. Men jeg tror det var i 2001.
Postet av: Kristiane at Desember 9, 2005 8:15 FMHehe, morsom side... jeg oppdaget at jeg var nærsynt da jeg holdt å å kjøre på noen som skulle over veien. Jeg skulle fra Oslo til Hafjell, og kom (I shit you not) ca 100 meter før jeg nestenulykken inntraff, og typen min på den tiden effektivt tok over kjøringa.
Jeg er faktisk ikke så innmari nærsynt, trodde jeg. Jeg har -0,75 og -1, og bruker nå brillene mine mest når jeg kjører bil og skal se innmari smart ut i et møte (det hjelper på smartfaktoren å huske å få med seg møteboka også). Imidlertid, når man går på en mann uten å få med meg hvordan han ser ut (mulig det er vimsefaktor inni bildet også), og venninna mi sier "Åh, han var kjempekjekk!", og jeg ikke aner hva hun snakker om - er det grunn til bekymring da? I tillegg hadde jeg en litt uheldig episode hvor jeg holdt på å gå på en blind mann. Jeg så han akkurat i tide og det var kun et halsbrekkende høyt hopp som gjorde at jeg ikke snublet i stokken hans. I det øyeblikket var jeg glad for den oppdragesen jeg fikk da jeg var liten, og at kommentarer man tenker, som "Se deg for, er du blind eller!?!?", ikke alltid kommer ut før man har tenkt seg litt om...
Postet av: Jannicke at Desember 9, 2005 1:11 EMJeg innså at jeg var nærsynt da jeg måtte sitte og titte på notatene til venninna mi på gymnaset. Kjenner igjen beskrivelsen av den åpenbaringen det er å se verden med nye øyne etter et optikerbesøk. Etter å ha fått linser kunne jeg dessuten ri på tur i skogen og faktisk skjelne hver barnål.
Må nevnes at jeg også har satt meg i feil bil. Det var utenfor Rema 1000, og jeg hadde faktisk briller på. Skal si faren min flirte godt da jeg satte meg i bilen hans like bortenfor etterpå...