Your Dreams Are China In Your Hand

I 1987 skulle jeg ta permanent. I løpet av min tenåringsperiode hadde håret mitt vært gjennom mye. Tupering, spray, føning, glittergelé og krepping. Men krøller hadde jeg aldri hatt. Forventningene var skyhøye. På netthinnen danset bilder av Rosie Vela og Carol Decker fra T'Pau. For første gang siden Annie gikk på kino, var jeg faktisk glad for at jeg hadde rødt hår. Jeg kunne allerede se meg selv på fritidsklubben samme kveld. Ved biljardbordet, og på dansegulvet. På dansegulvet til T'Pau! Det skulle bli så fint! Men, for å si det med Carol selv:

It was a flight on the wings
Of a young girls dreams
That flew too far away (...)

I stolen foran speilet i den lokale frisersalongen, måtte jeg se drømmen gå i knas som skjøreste, sprøeste Meissen-porselen. Det hjalp ikke at jeg ble dårlig mens jeg satt der. Først satte jeg det i sammenheng med det som utspant seg på mitt hode, men jeg skjønte raskt at jeg virkelig var i ferd med å bli syk. Feberen steg, og det jeg så utvikle seg i speilet, fikk mer og mer anstrøk av mareritt.

Jeg glemmer aldri det triste, pjuskete synet som åpenbarte seg da alle apparater og instrumenter omsider ble fjernet, og håret var skylt. Jeg var ildrød i kinnene, og stirret mismodig på mitt eget speilbilde med øyne blanke av feber. Men det skulle snart bli verre: Friserdamen ga seg til å føne og føne håret mitt, og den varme luften fikk en riktig, stram kjerringpermanent til å tre frem. Det var vanskelig å forestille seg noe som kunne være fjernere fra Carol Decker.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem. Jeg ble liggende omtåken og febril i sengen i flere dager. De gangene jeg var oppe på toalettet og fikk et glimt av meg selv i speilet, gråt jeg. Men jeg takket likevel for at jeg var blitt syk, slik at jeg, enn så lenge, slapp å gå på skolen med den fatale permanenten.