Jeg er forresten i denne ukens Kvinner og Klær! Intervjuet ble gjort for lenge siden, og jeg hadde nesten glemt det. Eller snarere fortrengt det. Jeg vegret meg nemlig da jeg ble forespurt. Dette var rundt juletider, da bloggehypen var på sitt aller største. Man kunne knapt åpne en avis, langt mindre enn nettavis, uten at det var blogg meg her og blogg meg der. [1]
På den annen side er jeg usedvanlig glad i å få mitt portrett på trykk. Jeg advarte derfor om at jeg på ingen måte er noen representant for blogging slik vi har lært den å kjenne gjennom det siste halvårets massive medieomtale, og lot det stå til.
Da fotografen skulle komme, hadde jeg imidlertid en svært dårlig dag. Jeg byttet klær flere ganger. Jeg sminket meg nøye, men jo mer jeg la på, jo verre ble resultatet. Da det ringte på døren var jeg nesten på gråten. Jeg hadde på forhånd sett for meg at jeg skulle sitte ved kjøkkenbordet, tankefull foran PCen. Det ene benet vippende over det andre, kanskje? Ja! Nedslått blikk, konsentrert, ettertenksom.
Men så var det sofaen som straks utpekte seg som fotografens foretrukne location. Og jeg måtte ligge! Først på maven, lenge. - Se på meg nå. Knips, knips. - Se opp og smil akkurat når jeg sier fra. Knips, knips, knips. - En gang til. Knips. Og så over på ryggen. - Hold PCen helt oppunder haken. Knips. Og så videre, og så videre i en evighet.
Jeg har alltid elsket å stikke meg frem når det har vært snakk om fotografering. Her er jeg! Ta meg! - Men nå får jeg svi, tenkte jeg nedslått, - og det er i grunnen til pass for meg.
Siden har jeg gjort hva jeg kunne for å glemme hele greia. Jeg har kommet på det innimellom, blitt het i kinnene og skjøvet tanken fra meg. Nå var det gått så lang tid at jeg hadde senket skuldrene og tenkt at faren var over. Intervjuet hadde vel vært på trykk for lengst, og ingen kjente hadde fått det med seg. Like greit.
Men så, som lyn fra klar himmel, fikk jeg bladet i posten forrige fredag. Vææ! Med skjelvende hender slo jeg opp på side 72, slik følgebrevet foreslo. Bildet som innleder reportasjen er akseptabelt, ja mer enn det. Nervøst bladde jeg videre; hva ventet meg på neste side? Jo, et enda bedre bilde av meg. Jeg ble så glad! Det vil være feil å si at bildene yter meg rettferdighet, for jeg vil faktisk påstå at de er bedre enn meg. Artikkelen er også fin, så dette vil jeg si jeg kom heldig fra.
I løpet av uken som har gått har jeg bragt i erfaring at svært mange mennesker, også de man ikke hadde trodd det om, leser KK.
[1] Kristin-lita har oppsummert omtrent hva jeg mener om dette her.
Postet av: Kristiane at Mars 17, 2006 3:52 EMEg har smugskumlest artikkelen på ein Narvesen-kiosk. No har eg jo ikkje sett deg laiv, men eg tenkte i alle fall at det var fine bilder!
Postet av: Maria at Mars 20, 2006 11:04 FMSom journalist i nevnte organ vil jeg bare påpeke at det ikke har hett Kvinner og Klær siden 1972 eller så ;-) KK er navnet, rett og slett. Og bildene av deg var fine :)
Postet av: Lill at Mars 21, 2006 11:35 FMLill: Sier du det! Det faller meg faktisk unaturlig å skrive/si Kvinner og Klær, men jeg gjorde det likevel fordi mange i min omgangskrets/familie ville gått ut fra at det dreide seg om Klassekampen om jeg skrev KK.
Postet av: Kristiane at Mars 21, 2006 6:14 EMOg ellers, Maria og Lill: Hyggelig at dere også likte bildene. Jeg hadde ellers håpet at noen her ville utbryte: "- Å nei, jeg fikk ikke sett denne reportasjen, men jeg har så lyst til å se bildene!". Da skulle jeg tilbudt meg å skanne dem og legge dem ut her. Men nå får jeg vel dy meg.
Postet av: Kristiane at Mars 21, 2006 6:22 EMMan kan skaffe frøkna en pdf av artikkelen hvis det er ønskelig. For øvrig er jeg enig i at bildene var fine, men jeg synes nå du er enda penere i virkeligheten altså. Helt objektivt sett. Men det er godt med bloggerepresentanter som er en motvekt til det meningsløse.
Smask
Postet av: Ine at Mars 21, 2006 10:18 EM