Macarena-syndromet

I dag skjedde det igjen. På vei til jobb hørte jeg Briskebys store hit fra i fjor sommer, Miss You Like Crazy på radioen. Jeg hatet låten da den ble spilt om og om igjen på Petre. Jeg fikk nærmest utslett både av Lise Karlsnes fislete, defensive måte å synge på, og den vilt irriterende strofen You looked as cool as ice cream.

Men i dag morges grep jeg meg selv i å synge med til sangen av full hals! Den minnet meg så veldig som sommeren i fjor, da jeg syklet rundt, og det var sol og varmt og grønt. Da asfalten var tørr og lysegrå, fontenene plasket muntert og Stratos holdt serveringen åpen til langt på natt. Kontrasten til de triste omgivelsene jeg beveget meg gjennom i morges kunne ikke vært større. Jeg lot meg henrykt rive med av sommerlåten, og lukket øynene for de fem centimeterne nysne som hadde falt i natt. (Kan det virkelig være nødvendig?)

Jeg kaller det Macarena-syndromet. Den sommeren Macarena var en landeplage, løp jeg skrikende i motsatt retning av etthvert musikkanlegg som spilte låten. Når jeg hører den nå, en sjelden gang, lukker jeg øynene og hengir meg til mimring om en fin sommer. (Skjønt jeg fremdeles mener det er en elendig sang.)